Er skattemessig behandling av avkastning fra risikoutjevningsfondet nå endret?

Som følge av innføring av Solvens II er det gjort endringer i forsikringsvirksomhetsloven. Forsikringskapitalen innføres som et nytt begrep, og denne forsikringskapitalen definerer selskapets kundemidler. Risikoutjevningsfondet defineres ikke som forsikringskapital. Spørsmålet er om konsekvensene av dette er at fondet nå skal forvaltes i selskapsporteføljen. Hvilke skattemessige konsekvenser oppstår som følge av dette?

Det fremgår av forsikringsvirksomhetsloven § 3-8 at i livsforsikring skal foretaket føre eget kunderegnskap for hver kontrakt med oversikt over forsikringskapitalen. Forsikringskapitalen knyttet til en kontrakt skal bestå av premiereserve, pensjonskapital, tilleggsavsetninger, premiefond, innskuddsfond, pensjonistenes overskuddsfond, pensjonsreguleringsfond, reguleringsfond og bufferavsetning.

Videre følger det av forsikringsvirksomhetsloven § 3-11 første ledd at selskapets forvaltningskapital deles inn i kollektivporteføljen, investeringsvalgsporteføljen og selskapsporteføljen. Videre fremkommer det at eiendeler som motsvarer forsikringskapitalen knyttet til foretakets kontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser skal inngå i kollektivporteføljen. Eiendeler som motsvarer forsikringskapital knyttet til verdien av særskilte investeringsvalgporteføljer skal inngå i investeringsvalgporteføljen.

Et livsforsikringsselskaps risikoresultat består av premier selskapet tar for å dekke forsikringsrisikoer, med fradrag for faktiske kostnader i form av forsikringsavsetninger og utbetaling for forsikringshendelser som død, pensjonsuttak og uførhet. Risikoresultatet er separert fra avkastningsresultatet, som er avkastningen på kundemidlene fratrukket den garanterte avkastningen på midlene.

Overskudd på risikoresultatet skal årlig fordeles mellom de enkelte kontrakter i hver gruppe etter forholdet mellom de risikopremier som er betalt for den enkelte kontrakt. Selskapet kan likevel bestemme at inntil halvparten av årets samlede overskudd på risikoresultatet skal avsettes til risikoutjevningsfond, jf. § 3-14 tredje ledd. Selv om risikoutjevningsfondet i finansregnskapet føres som egenkapital, er fondet etter forsikringsvirksomhetsloven en del av de forsikringsmessigeavsetningene.

Før 1. januar 2016 fulgte det av forsikringsvirksomhetsloven § 9-7 at eiendeler som dekker risikoutjevningsfond skal forvaltes i kollektivporteføljen. Fra og med 1. januar 2016 er denne bestemmelsen opphevet. Som nevnt er det eiendeler som motsvarer forsikringskapitalen etter § 3-8 som skal forvaltes i kundeporteføljene. Loven omtaler etter endringen ikke hvordan eiendelene som dekker risikoutjevningsfondet skal forvaltes, og fondet er heller ikke definert som en del av forsikringskapitalen.

Dette innebærer at risikoutjevningsfondet etter lovens ordlyd skal forvaltes i selskapsporteføljen, jf. § 3-11 femte ledd hvor det fremgår at eiendeler som ikke inngår i kollektivporteføljen eller investeringsvalgporteføljen, skal inngå i selskapsporteføljen.

Finanstilsynet har varslet en uttalelse om endringen i løpet av desember, og finansbloggen følger opp når dette kommer.

Skattemessige konsekvenser?

Fradragsrett for avsetninger til risikoutjevningsfondet?

Det følger av skatteloven § 8-5 at det gis fradrag for avsetning til forsikringsfond eller annet fond som er nødvendig for å dekke eller sikre kontraktsmessig overtatte forpliktelser overfor de forsikrede.

Etter ligningspraksis er avsetninger til risikoutjevningsfondet ansett som fradragsberettigede ettersom de skal sikre kontraktsmessig overtatte forpliktelser overfor de forsikrede.

Som nevnt over bygges risikoutjevningfondet fra overskudd på risikoresultatet. Selv om det er forsikringsvirksomhetslovens hovedregel at et negativt risikoresultat (underskudd) skal dekkes av selskapet, innebærer risikoutjevningsavsetningen at selskapets forpliktelse er subsidiær den premien som forsikringskundene allerede har innbetalt i tilknytning til sine avtaler. Fondet skal i utgangspunktet benyttes til å dekke underskudd på risikoresultatet, og regelverket begrenser ikke hvilke kontrakter eller grupper som avsetningen kan brukes på, utover at det må være kontrakter med rett til overskuddstildeling. I tillegg kan risikoutjevningsfondet anvendes til å øke premiereserven (kapitalverdien av framtidige forpliktelser) knyttet til forsikringsrisiko.

Dette innebærer at risikoutjevningsfondet dekker tilfeller hvor den underliggende risiko i forsikringskontraktene (som f.eks. økt levealder) ikke er fanget opp i tilstrekkelig grad.

Risikoutjevningsfondet representerer således en avsetning til sikring av kontraktsmessig overtatte forpliktelser overfor de forsikrede, slik at vilkårene for fradragsrett er oppfylt.

I denne forbindelse kan det ikke være relevant hvilken portefølje eiendelene forvaltes i eller hvorvidt avsetningene for regnskapsmessige formål skal anses som forpliktelser eller egenkapital.

Fritaksmetode?

Som utgangspunkt er inntekter som følge av kapitalforvaltning skattepliktige inntekter. Den såkalte fritaksmetoden i skatteloven § 2-38 unntar på visse vilkår avkastning fra investeringer i aksjer mv. fra beskatning. Fritaksmetoden gjelder imidlertid ikke inntekter og tap på eiendeler og finansielle instrumenter som forvaltes i kollektivporteføljen og investeringsvalgporteføljen i livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, jf. syvende ledd.  

Frem til 1. januar 2016 hvor risikoutjevningsfondet har vært forvaltet i kollektivporteføljen, har all avkastning vært skattepliktig etter ordinære regler som følge av at det særskilte unntaket fra fritaksmetoden har kommet til anvendelse. Spørsmålet blir om endringen i forsikringsvirksomhetsloven medfører at fritaksmetoden nå kommer til anvendelse på avkastning fra forvaltningen av eiendelene i risikoutjevningsfondet. Lovens ordlyd er klar og tilsier at fritaksmetoden kommer til anvendelse.

Vi vet imidlertid at dette vil være i strid med formålet for innføringen av unntaket for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Fradrag for avsetninger også der inntektene som ligger til grunn for avsetningene er skattefrie etter fritaksmetoden, framstår som svært gunstig for livsforsikringsselskapene og pensjonskassene. Kombinasjon av fritaksmetode og avsetningsfradrag medfører at det etableres skattemessig underskudd for de poster det gjelder. Innføring av unntaket fra fritaksmetoden for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser skulle etter forarbeidene rette opp denne utilsiktede og etter departementets oppfatning urimelige skatteeffekten. Formålet med unntaket var at livsforsikringsselskapene og pensjonsforetakene i større grad skulle skattlegges i tråd med alminnelige skatterettslige prinsipper.

Nå er det likevel slik at det skal mye til for å bortfortolke en klar ordlyd i lovtekst på grunnlag av formålsbetraktninger. Ved senere lovendringer må det legges til grunn at lovgiver har vurdert og tatt hensyn til denne type motiver bak tidligere innførte regler. Dersom den nyere ordlyden i forsikringsvirksomhetsloven skaper en utilsiktet effekt, vil den likevel gå foran og legges til grunn ved den skattemessige behandlingen. En eventuell korrigering må skje ved lovendring. Det faktum at vi her er innenfor området av legalitetsprinsippet, understreker dette.  

Konklusjonen vil således bli at dersom risikoutjevningsfondet skal forvaltes i selskapsporteføljen, vil fritaksmetoden komme til anvendelse. For pensjonskasser som har samlet kapitalforvaltning, vil avkastningen på risikoutjevningsfondet inngå i beregningsgrunnlaget for sjablongfradrag etter Finansdepartementets samleforskrift § 2-38-2.