Nytt rundskriv fra Finanstilsynet for registrerte AIF-forvaltere

Finanstilsynet har utgitt et rundskriv rettet mot de ca 70 registrerte AIF-forvalterne med presisering om hvilke begrensninger og plikter som gjelder for virksomheten og markedsføring av fondene. Bakgrunnen er at et gjennomført tematilsyn skal ha utløst et behov for å gi nærmere informasjon.

Utgangspunktet
AIF-forvaltere som er registrert hos Finanstilsynet, og som følgelig ikke har konsesjon etter AIF-loven, forvalter fond som er under terskelverdiene. Markedsføring av disse fondene kan kun rettes mot profesjonelle investorer. Dette gjelder både for forvalter selv og for verdipapirforetak som distribuerer fondet.

Kundeklassifiseringen
I rundskrivet presiserer tilsynet hva som menes med “ikke-profesjonelle” og “profesjonelle” investorer. Vilkårene for å anses som profesjonell investor/kunde følger av verdipapirforskriften § 10-2, og det skal mye til for å anses som profesjonell. Utgangspunktet er verdipapirforetak, kredittinstitusjoner, forsikringsselskap og andre lignende institusjonelle investorer. Investeringsselskap kan unntaksvis anses som profesjonell investor etter nærmere kriterier til terskelverdier for omsetning, balanse og egenkapital, mens privatpersoner faller utenfor.

Erfarne investorer kan be om å bli behandlet som profesjonell etter nærmere fastsatte kriterier i verdipapirforskriften § 10-4. AIF-forvalter eller verdipapirforetak må da foreta en konkret vurdering og må kunne dokumentere denne. Manglende dokumentasjon innebærer etter tilsynets oppfatning at investor skal behandles som ikke-profesjonell.

Et poeng i denne sammenheng er imidlertid at verdipapirforetak og AIF-forvaltere ikke kan henvende seg til nye kunder med markedsføring av produkter som kun kan markedsføres til profesjonelle, for deretter å la kunden be seg klassifisert som profesjonell.

Hva som menes med markedsføring
Direkte og indirekte tilbud på forvalters initiativ eller på vegne av forvalteren, anses som markedsføring. Siden formålet er å beskytte ikke-profesjonelle investorer, uttaler tilsynet at markedsføringsbegrepet skal forstås vidt. Det betyr at ikke bare generelle markedsføringstiltak omfattes, men også andre salgsrettede aktiviteter som informasjonsmøter, kundesamtaler og annen form for informasjon som gis til potensielle investorer forut for beslutningen om å investere. Også tilbud til forvalters familiære og sosiale nettverk skal, etter tilsynets oppfatning, anses som markedsføring.

Også markedsføring i annenhåndsmarkedet omfattes, og det kan spørres hvilken konsekvens dette har for enkelte verdipapirforetaks omsetning av eksempelvis såkalte “eiendomsfond”, som nå må anses som AIF’er.

Det som dermed gjenstår, er såkalt passivt salg eller “first approach”; dvs. salg som skjer på investors eget initiativ. Tilsynet skriver at dette gjelder der hvor salg har skjedd uten annen involvering fra forvalter enn å akseptere kundens tilbud om å tegne seg i fondet. I praksis vil dette etter vår oppfatning bety at fond som forvaltes av registrert forvalter (uten AIF-konsesjon) vil måtte basere seg på innskudd fra profesjonelle investorer.
AIF-forvalter må ha interne rutiner for å sikre etterlevelse av markedsføringsforbudet.

Tilsynets håndheving av brudd på markedsføringsforbudet
Finanstilsynet uttaler at det ser alvorlig på eventuelle brudd, som anses å være ulovlig virksomhet og som kan utløse pålegg om stans av denne og sletting av registreringen.

Rundskrivet innebærer en tydelig melding til bransjen om at markedsføringsforbudet har stor betydning og at tilsynet synes å følge opp dette i praksis. Ved brudd på markedsføringsforbudet kan den registrerte forvalteren miste retten til å være forvalter. Fondet må da forvaltes av en annen forvalter, eller i verste fall avvikles. Det er derfor viktig å ha gode interne rutiner for forsvarlig klassifisering av investorer og salg til ikke-profesjonelle investorer; samt å kunne dokumentere dette i ettertid.