Regjeringen utreder grunnrenteskatt i havbruksnæringen

Av: Hallvard Aarø og Kjetil Vinnes Raknerud

En eventuell grunnrenteskatt i havbruksnæringen må nødvendigvis tilpasses næringens egenart, men foreløpige indikasjoner tyder altså på at hovedtrekkene vil være de samme som i vannkraftbeskatningen.

I en pressemelding før helgen kunngjorde finansdepartementet at Regjeringen vil utrede en såkalt grunnrenteskatt på havbruk fra 2020. Bakgrunnen er at man anser havbrukskonsesjonene for å være en rettighet som gir opphav til en ekstraordinær avkastning (grunnrente), og at en del av denne ekstraordinære avkastningen bør tilfalle fellesskapet. Selv om dette foreløpig er på utredningsstadiet, er det åpenbart at innføring av en grunnrenteskatt vil få vesentlige konsekvenser for en stor og viktig næring. Etter vår mening må det være lov å stille spørsmål ved om høyere skattlegging er et fornuftig verktøy for en bransje som historisk har vist seg å ha høy risiko, være svært syklisk og kapitalintensiv - det er viktig at Regjeringen også tar hensyn til at det vil komme perioder med dårligere inntjening også innen havbruk. Regjeringen har gjentatte ganger uttalt at de har et betydelig vekstmål innenfor havbruksnæringen mht volum. Vi tror ikke økt beskatning av havbruksnæringen er veien å gå om man ønsker å tiltrekke seg kapital til nyinvesteringer - snarere tvert imot.

Hva innebærer en grunnrenteskatt?

Den prinsipielle begrunnelsen for å ha en grunnrenteskatt, er at enkelte bransjer driver sin virksomhet med utgangspunkt i konsesjoner som gir tilgang til en begrenset naturressurs, samtidig som denne naturressursen gir selskapene en ekstraordinær avkastning. For et kraftverk er det typisk snakk om tilgangen til fallrettigheter, mens det for petroleumsnæringen er snakk om oljen og gassen under havbunnen. Tankegangen er at noe av avkastningen av disse fellesgodene bør tilfalle samfunnet, og da i form av en egen skatt.

I dagens skattesystem kjenner vi grunnrentebeskatning fra kraftbransjen og petroleumsbransjen, og det er vannkraftbeskatningen som foreløpig er departementets inspirasjonskilde for arbeidet med grunnrenteskatt i havbruksnæringen. Enkelt forklart innebærer systemet at eiere av kraftverk betaler en ekstra selskapsskatt til staten på 35,7 %, slik at total marginalskattesats for kraftinntekter blir 58,7 %. Grunnrenteskatten fastsettes på et eget grunnlag, og tar utgangspunkt i brutto salgsinntekter med fradrag for driftskostnader som knytter seg til kraftproduksjonen. Det gis ikke fradrag for finanskostnader, typisk rentekostnader, men det gis fradrag for en såkalt “friinntekt”, som er ment å være en beregnet normalavkastning av selskapets investeringer i relevante driftsmidler.

En eventuell grunnrenteskatt i havbruksnæringen må nødvendigvis tilpasses næringens egenart, men foreløpige indikasjoner tyder altså på at hovedtrekkene vil være de samme som i vannkraftbeskatningen.

Er grunnrenteskatt i havbruksnæringen fornuftig?

Beskatning av oppdrettsnæringen har vært et hett tema de siste årene, og debatten har stort sett kretset rundt forskjellige typer avgifter, slik som en særavgift på produksjon eller en arealavgift basert på det arealet næringen legger beslag på. Det mest konkrete fremkom i statsbudsjettet for 2018, hvor det ble vurdert innføring av en eksportavgift på oppdrettsfisk. Forslaget ble imidlertid forkastet, blant annet av hensyn til en lang rekke internasjonale forpliktelser i form av frihandelsavtaler.

En vanlig kritikk mot de avgiftstypene som har vært diskutert, er at særavgifter eller eiendomsskatter er uavhengige av selskapenes inntjening. Avgiften blir en driftskostnad som må betales selv om virksomheten går med store underskudd. At man i stedet vurderer en skatt basert på overskudd kan nok i så måte fremstå som fornuftig, men det er også lett å se flere prinsipielle betenkeligheter med en slik skatt.

For det første er grunnrenteelementet etter vår vurdering klart mindre fremtredende enn det som er tilfellet for vannkraft og petroleum. For de sistnevnte har naturressursen nærmest karakter av å være et råstoff, mens oppdrettsnæringen jo har kostnader til råstoff, blant annet i form av smolt og fôr, på samme måte som andre industrinæringer. Riktignok er man avhengig av tillatelse til å utnytte havareal for å drive virksomheten, men det er lett å finne eksempler på andre bransjer som er helt avhengig av offentlig arealer eller infrastruktur for å kunne drive sin virksomhet. Og hvordan vil grunnrentetankegangen holde seg dersom man bygger et større landbasert oppdrettsanlegg?

Staten ønsker en større del av kaka

En grunnrenteskatt er derfor ikke spesielt treffende, og det er lett å tenke at det egentlige formålet med en slik skatt er å gi staten en større bit av overskuddet til en næring som har hatt en eventyrlig inntjeningsvekst de siste årene. Det er lett å trekke parallellen til finansbransjen og en tynt begrunnet finansskatt.

Regjeringen har selv en uttalt målsetning om at norsk produksjon av laks og ørret skal passere fem millioner tonn i året innen 2050 - nær fire ganger mer enn dagens produksjon. Det sier seg selv at oppdrettsnæringen vil være en viktig faktor i dette, og det må derfor være lov å stille spørsmål ved sammenhengen mellom ambisiøse vekstmål og det at man nå leker med tanken om mer enn å doble skattetrykket for næringen. Faktum er jo at skatt er en kostnad for selskapene, og høyere skattetrykk betyr at mindre kapital kan investeres i bærekraftig vekst. En må også huske at havbruk er en kapitalintensiv næring, som i stor grad er avhengig av ytre faktorer som vær og klima. Diskusjonen om økt skattlegging kommer etter en periode med svært gode resultater i næringen, men det er viktig at rammebetingelsene også tar hensyn til at det kan komme dårligere tider og at havbruksnæringen historisk sett har vist seg å være en svært syklisk og kapitalintensiv næring med høy risiko.

Grunnrenteskatt ikke rett verktøy

Etter flere år med gode resultater i næringen er det kanskje ikke overraskende at det kommer et forslag om økt beskatning/avgiftsbelegging av oppdrettsnæringen. Vi tror imidlertid at en grunnrenteskatt ikke er det rette verktøyet. Uansett må regjeringen sette seg godt inn i næringens egenart og rammebetingelser - både nasjonalt og internasjonalt - før man går videre med konkrete forslag, og det er viktig at man ikke låser seg til en konklusjon allerede før arbeidet har kommet i gang. Om regjeringens mål om en produksjon på 5 millioner tonn innen 2050 skal nås, så tror vi ikke at økt skattetrykk er veien å gå - konsekvensen kan i stedet bli at Norge går glipp av viktige arbeidsplasser langs kysten!