<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1159208090890608&amp;ev=PageView&amp;noscript=1">
Granskingsbloggen

Granskingsbloggen Gransking, varsling, økonomisk
kriminalitet og anti-korrupsjon

Granskingsbloggen Gransking, varsling, økonomisk
kriminalitet og anti-korrupsjon

Et bestillingsverk!

Av Petter Amland , 18. april 2018

Granskingsrapporten har blitt offentliggjort. Den rettet kritikk særlig mot én involvert. E24, DN og NRK tar derfor kontakt med vedkommende for en kommentar: «Jeg kjenner meg ikke igjen i det som står i rapporten. Den fremstår som et bestillingsverk. Husk at granskeren har fått klekkelig betalt for å gjøre dette – og den som betaler er blant dem som granskes. Det sier seg selv at denne rapporten ikke er objektiv. Denne rapporten kan ikke tillegges vekt.» 

PwC_2016_web © Cecilie Bannow, All Rights Reserved-23

To timer senere kan man lese følgende overskrift på e24.no: «NN om XX-rapporten: -Et bestillingsverk!»

Satt på spissen er dette en typisk situasjon etter en gjennomført gransking som har vært i offentlighetens interesse. Alle involverte er ikke enig i alt som står i rapporten. Det mest resirkulerte argumentet av alle, er nettopp at granskeren har latt seg påvirke. Granskeren er ikke uavhengig. I mandatutformingen, gjennom prosessen og helt til konklusjonen har granskeren latt seg styre, bevisst eller ubevisst. Det er jo tross alt oppdragsgiver som er levebrødet til granskeren. Sagt på en annen måte er det altså en iboende svakhet ved enhver gransking; den kan umulig være så uavhengig som den påstår at den er.

Dette temaet er ikke nytt. Advokat Kari Breirem belyste det i et innlegg i Dagens Næringsliv i januar 2017[1]. Hun skrev om varsling, behandling av varsleren og gransking av varselet – særs viktige temaer. Ifølge henne er det et grunnleggende problem at oppdragsgiver betaler granskingen: «Sannsynligheten for at oppdragsgiver kritiseres, er derfor mikroskopisk». Videre skriver hun: «Granskningen er ikke uhildet og uavhengig – og dermed ikke objektiv – all den tid det er et klientforhold».

I 2015 gransket PwC mistanke om et betydelig underslag i et kommunalt eid foretak. Petter Gottschalk, professor på BI, ble bedt om å uttale seg om rapporten, som da var offentliggjort: «Dette er et bestillingsverk»[2], ble han sitert på av NRK. Videre sa han at «…dette viser seg i en rekke lignende saker, hvor granskingen bærer preg av to ting. Det ene er av hva som står i mandatet, og det andre er av hvem som betaler regningen.»

Se der, ja. «Bestillingsverk». Jeg var selv en del av granskingen Gottschalk uttalte seg om. Jeg har for øvrig også vært involvert i «en rekke lignende saker».

Argumentene og vinklingen til Breirem og Gottschalk er på mange måter forståelig. Det er attpåtil viktig at spørsmålet stilles, og granskeren må tåle diskusjonen.

Men vinklingen er tabloid, lettvint og viktigst av alt; det er skivebom. Derfor kan det ikke få stå uimotsagt. Jeg synes det har fått stå uimotsagt litt for lenge nå.

Sitatene undervurderer og undergraver til de grader granskerens integritet. Og kanskje enda viktigere – mellom linjene uttrykker det en manglende tillit til oppdragsgiver/klient.

Jeg har gjort meg erfaringer i en rekke granskinger over mange år.  Ulike former for økonomisk kriminalitet er fellesnevneren. I min tid har jeg aldri opplevd en klient som utøver et ubehagelig press for å påvirke en konklusjon eller vurdering i den ene eller den andre retningen. Aldri. Tvert i mot. Min gjennomgående erfaring er at klientens primære ønske er å komme til bunns. Hva har skjedd? Hvorfor har det skjedd? Når skjedde det? Hvor mye er det snakk om? Hvem er ansvarlig? Kan selskapet straffes? Bør vi politianmelde? Har vi dummet oss ut? Og så videre og så videre.

For å oppnå formålet med granskingen, må først mandatet utformes presist og i samarbeid med klient. Deretter må vi analysere og ta stilling til store mengder informasjon, delvis gjennom inngående samtaler med de involverte. Noe viser å være et ubestridelig faktum, mens annet ikke er like svart-hvitt. Profesjonelt skjønn må derfor alltid utvises. Et styrende prinsipp ved enhver gransking er nettopp å veie all denne informasjon på en vektskål, for deretter å presentere en balansert fremstilling av faktum. Våre vurderinger og konklusjoner gjøres på dette grunnlaget. Ikke minst hviler granskingens tyngde på at den har blitt gjennomført forsvarlig og på riktig måte rent prosessuelt.

Ja, det er en krevende øvelse, og jeg sier ikke at vi ikke har gjort feil. Men dette er vår jobb. Vi legger vår ære, integritet og yrkesstolthet i potten hver eneste dag, i hver eneste sak. I PwC er en av våre viktigste verdier: «Act with integrity». Vi gjør vårt ytterste for leve ut denne verdien.

Jeg slår herved et slag for granskingsmiljøet i Norge, og for oppdragsgivere som har krysset min vei de senere år. Jeg kan garantere at det aldri blitt gjennomført en gransking som bærer preg av å være et «bestillingsverk» i min karriere. Og det vil aldri skje. Aldri. Punktum.

Eller som Jon Almaas sier: «Da legger vi den død».

 

Interesseområder: Faktaundersøkelser, gransking

Dele artikkelen:

Petter Amland

Petter Amland
Petter er utdannet siviløkonom og statsautorisert revisor fra NHH. Siden 2011 har han ledet et vidt spenn av granskinger der virksomheter har befunnet seg i krevende situasjoner. Eksempler er mistanke om grov korrupsjon i datterselskaper, underslag/økonomisk utroskap og tilhørende regnskapsmanipulasjon, misbruk av offentlige støtteordninger og bistand i due diligence-prosesser der korrupsjonsrisiko er sentralt. Han har opparbeidet seg betydelig internasjonal erfaring gjennom granskinger i for eksempel Russland, Vietnam, Japan, Mosambik, Tyrkia, Litauen og Bulgaria. Petter gjennomfører og fasiliterer workshops der temaene typisk er forebygging av misligheter i organisasjonen, dilemmatrening, gjennomgang av gjeldende regelverk og eksempler fra virkeligheten der mangelfull forebygging av misligheter har fått uheldige konsekvenser.
petter.amland@pwc.com

Kommentere