Risikofritt å drive med økonomisk kriminalitet, om det ikke blir for stort eller for lite

Norge er honningkrukken stadig flere forsyner seg fra, og med suksess! Dette er en påstand det neppe er grunn til å sette spørsmålstegn bak. ØKOKRIM-sjef Trond Eirik Schea uttalte til DN for noen uker siden at det kanskje er «et sted» rundt 25% sannsynlighet for å bli tatt for økonomisk kriminalitet. Jeg er redd tallet er lavere, mye lavere…

I Politidirektoratets innbyggerundersøkelse for 2014 fremgår det at hele 200 000 nordmenn blir utsatt for økonomisk kriminalitet. Hvert år. Likevel synker antall anmeldelser kraftig. Hvorfor? Jeg tror svaret er tredelt:

For det første nekter mange å tro at de er lurt. I saker jeg har vært inne i, opplever jeg at mennesker som åpenbart er lurt, i det lengste klamrer seg til håpet og løftene om at gevinsten er på vei… Og jo større gevinstmuligheter, desto mindre kritisk sans… Den klassike trusselen fra bedragerne er også å si at pengene er tapt dersom man anmelder.

For det andre; når det har gått opp et lys og man forstår at man er blitt grundig lurt, ja, mer enn det – totalt rundlurt, da er det flaut å medgi dette, både for seg selv og omgivelsene. Man unnlater derfor å anmelde det. Det er lettere å tenke at tapt er tapt, dette var en dyr lærdom, men jeg holder den for meg selv.

Sist, men ikke men ikke minst: Mange har ikke tro på at politiet makter å gjøre noe. Også dette fremgår av nevnte innbyggerundersøkelse. Og dessverre har de rett… For dersom bedrageriene krysser grensene mellom politidistrikter eller har utenlandsk forgrening, er den kriminelle ganske så trygg. De grensenene politiet ser og delvis styrer sin innsats etter, eksisterer selvsagt ikke hos de kriminelle.

Min påstand er at det stort sett er to grupper som ikke kan føle seg trygge: Den ene gruppen er de som begår den aller alvorligste økonomiske kriminaliteten, som involverer svært store beløp eller korrupsjon. Disse løper en reell risiko for at ØKOKRIM eller noen av de store politidistriktene tar dem. Den andre gruppen som har høy risiko for å bli tatt er den med enkeltpersoner og små virksomheter som har snytt noen, og da helst når «noen» er Staten, med små til mellomstore beløp. Dette er raske saker, som gir politimestrene gode tall på statistikken, fordi de er raske og enkle å ta.

I mellom disse ytterpunktene er det en svært stor gruppe som løper veldig liten risiko for å bli tatt. Jeg lurer stadig på hvorfor politiet skal prioritere å ta enkeltpersoner som har stjålet 30 000 fra Staten i stedet for de som har stjålet tre, eller kanskje til og med 30 millioner. Er det fordi begge saker teller som én oppklart sak i politiets statistikk, og at den enkleste veien til høy politimesterbonus er å prioritere den raske saken fremfor den ressurskrevende?

Det virker som om det er bred politisk enighet om å satse på politiet, og kampen mot økonomisk kriminalitet skal prioriteres. Men styrkingen av kontrollorganene og deres arbeid med å avdekke og granske økonomisk kriminalitet, uten en tilsvarende styrking av politiet, fremstår som ukoordinert og svak ressursutnyttelse.

Min oppfordring til politikerne og politilederne er at de ikke gjør økonomisk kriminalitet til salderingspost - nok en gang - i den pågående omorganiseringsprosessen. For når det gjelder satsing på å avdekke og iretteføre økonomisk kriminalitet går trolig vinningen langt over spinningen!