Anbudsreglene - et monster?

Alle selskaper må i dag følge regelverket om offentlige anskaffelser dersom de ønsker å tilby tjenester til offentlig sektor. Anbudsrunden er en møysommelig prosess både for innkjøper og tilbudsgiver. Prosessen er så byråkratisk og tungrodd at regelverket nå kakteriseres som et monster i media. Med rette?

Hva var egentlig formålet med regelverket?

Det har aldri vært tvil om at regelverket i seg selv har et edelt formål. Offentlig sektor kjøper hvert år inn varer og tjenester for i overkant av 400 milliarder kroner. Regelverket skal fremme at offentlige innkjøp sikrer et konkurransedyktig næringsliv og effektiv ressursbruk i offentlig sektor.

Klart vi ønsker at det offentlige skal bidra til rettferdig konkurranse i næringslivet. Og klart vi ønsker et regelverk som sikrer dette formålet. Hovedinnvendingen med det regelverket som nå gjelder er imidlertid at i virvaret av byråkratiske regler, er det særdeles vanskelig å gjøre gode innkjøp. Ikke minst blir offentlig sektor til enhver tid ettergått i sømmene for mulige lovbrudd, og overskrifter som: "Politiet brøt anbudsregler", "Skatteetaten brøt anbudsregler", "Mulig brudd på anbudsreglene", er daglig kost i media. Spørsmålet er vel egentlig heller; Hvem er det som klarer å følge anbudsreglene fullt ut? Jeg vil tro at det i dag er få aktører som ikke har jevnlig kontakt med advokat spesialisert i anbudsregelverket i et forsøk på å overholde alle formalkrav i prosessen.

Det man i alle fall kan si er at formålet med loven ikke var at næringsliv og offentlig sektor må bruke uforholdsmessig tid og ressurser på rigide og formalistiske vilkår. Det var heller ikke ønsket at små formalfeil kan bli avgjørende for hvem som blir den "heldige" vinner i anbudskonkurransen.

Det sosiale ansvaret

Et annet viktig aspekt ved offentlige anskaffelser er det sosiale ansvaret man ønsker offentlig sektor skal gå i bresjen for å fremme ved sine innkjøp. Å stille etiske krav handler blant annet om å respektere grunnleggende arbeidstaker- og menneskerettigheter. Det har skjedd en viss utvikling på området, også etter en EU-avgjørelse i 2012* se her. 

Et rigid regelverk har imidlertid vanskeliggjort at det offentlige med letthet kan gå foran med eksempelets makt i slike saker og foreta gode innkjøp hvor etiske hensyn tillegges vekt. Og ikke minst kan regelverket ha bidratt til å skape en legitimitet hos det offentlige for den sene utviklingen på dette området.

Det sosiale ansvar er kun et eksempel, det viktige er å være klar over at for rigide og omfattende regler kan skape vanskeligheter for en utvikling da man som innkjøper allerede har mer enn nok med å tenke på overholdelse av formaliakravene og ikke ønsker å utfordre regelverket.

Monster?

Mange som arbeider med området henviser til regelverket som et monster. Det er en riktig beskrivelse av det jeg mener er et alt for tungrodd og rigid regelverk. Et enklere regelverk bør  absolutt være gjennomførbart. Norge har også gått lenger enn det de er forpliktet til gjennom EØS og kan der foreta endringer uten at Eu regelverket setter begrensninger.

Endring på gang

Dagens regjering er fullt ut klar over de tilstander regelverket har påført næringslivet, og ikke minst offentlig sektor. Innkjøpere må bruke sin energi på riktige prosesser i stedet for riktige innkjøp. Senest denne uken er næringsminister Monica Mæland ute i Dagens Næringsliv og bekrefter at regelverket skal bli enklere. Det er satt ned et forenklingsutvalg og det er kommet forslag om en rekke endringer. Blant annet vedrørende protokollplikt, forhandlingsadgangen og krav til anskaffelser under NOK 100.000.

Det gjenstår å se om man ved foreslåtte endringer klarer å få fokuset tilbake der det hører hjemme: Å skape rom for en rettferdig konkurranse samtidig som man fremmer verdiskapning både i næringslivet og i offentlig sektor. I alle tilfeller burde et minstemål for foreslåtte endringer være at vi fjerner all særnorsk regulering og ikke går lenger enn det Norge forpliktet til i forhold til EU.

 Dette innlegget er skrevet av Trine Lise Fromreide. 

* Dommen slår fast at kvalitative hensyn kan presiseres i tildelingskriteriene, og domstolen gir klart uttrykk for at det offentlige kan velge kriterier som er basert på sosiale eller miljømessige hensyn.