Full seier for Konserthuset i kompensasjonssaken!

Advokatfirmaet PwC har bistått Stavanger Konserthus i momskompensasjonssaken som har pågått siden 2008. På bakgrunn av vår klage, har Skattedirektoratet nå fattet vedtak om å minke etterberegningen med MNOK 175,6 i tillegg til allerede godkjent fradrag med MNOK 42,3. Dette innebærer en reduksjon på 85 % av det opprinnelige momskravet på MNOK 256,8. Dette er i realiteten en full seier i saken!

Sakens bakgrunn

Kommuner har som hovedregel rett til å få moms-kompensasjon på sine anskaffelser. For å ikke være i strid med reglene om statsstøtte ble det fra januar 2008 lagt inn begrensninger i retten til kompensasjon når kommunen har aktivitet i konkurranse med andre som ikke har rett til refusjon av moms. På bakgrunn av ESA sitt vedtak av 3. mai 2007, vedtok Stortinget en ny bestemmelse i kompensasjonsloven som trådte i kraft med virkning fra 1. januar 2008. Den nye bestemmelsen har følgende ordlyd:

«Det ytes ikke kompensasjon når kommuner, herunder interkommunale selskaper, driver økonomisk aktivitet og denne aktiviteten kan være i konkurranse med virksomheter som ikke er kompensasjonsberettiget.»

På bakgrunn av denne begrensningen fattet Skatt vest vedtak om at Stavanger Konserthus måtte tilbakebetale 256 MNOK av tidligere utbetalt momskompensasjon. En vesentlig del av skattekontorets begrunnelse var Konserthusets egne arrangementer med orgelkonserter, klassiske konserter, arrangementer med pop/rock/vise, ballett/danseforestillinger og gratiskonserter til skoleelever måtte anses som økonomisk aktivitet.

Skatt vest konkluderte faktisk med at alle musikkarrangementene som Konserthuset stod for i egen regi ikke ga rett til momskompensasjon. Dette til tross for at Finansdepartementet i sin uttalelse i saken av 10. juni 2013 la til grunn at iallfall deler av Konserthusets virksomhet var kompenasjonsberettiget.

Økonomisk aktivitet

Vi har på vegne av Konserthuset hele tiden anført at vilkåret om økonomisk aktivitet ikke er oppfylt. Formålet med begrensningen i kompensasjonsloven var å bringe loven i overenstemmelse med EØS-avtalen. Innenfor EU/EØS-retten foreligger det flere enkeltuttalelser hvor det er lagt til grunn at støtte innenfor kulturområdet ikke anses som ulovlig statsstøtte. Dette harmonerer også godt med de norske lovforarbeidene hvor det klart fremgår at kommunale aktører som alene ivaretar kulturelle kompensasjoner ikke anses for å drive økonomisk aktivitet.

Den 19. mai 2016 avga EU-kommisjonen en veileder om hva som skal anses som lovlig og ikke-lovlig statsstøtte. Kommisjonen la til grunn at bl.a. teater, operahus, konserthus normalt ikke ville bli ansett for å drive økonomisk aktivitet dersom billettinntektene kun dekker en mindre del av produksjonskostnadene («a fraction of the true costs») for de enkelte arrangement.

På bakgrunn av uttalelsen fra EU kommisjonen, har Finansdepartementet avgitt en fortolkningsuttalelse hvor det legges til grunn at det vil være nødvendig å vurdere konkret hvordan det enkelte kulturtilbud er finansiert før det kan konkluderes med at det er økonomisk eller ikke-økonomisk.

Skattedirektoratet har i sitt vedtak foretatt en sammenstilling mellom produksjonskostnadene og inntektene for hver enkelt arrangement for året 2013 som var Konserthusets første ordinære driftsår. Det er viktig å merke seg at i produksjonskostnader inngår ikke bare vanlige driftskostnader, men også årlige avskrivninger av oppføringskostnadene og årlige finansieringskostnader. Andel kostnader som relaterer seg til den ordinære avgiftspliktige omsetningen i Konserthuset ble trukket ut fra beregningen.

Ettersom oppstillingen for 2013 viste at billettinntektene kun dekket en mindre del av kostnadene, ble det lagt til grunn at kritieriet økonomisk aktivitet ikke var oppfylt, og at Konserthuset i det alt vesentligste var berettiget til momskompensasjon for egne arrangementer.

Unntak for kommersielle arrangementer 

Departementet har i sin fortolkningsuttalelse antatt at kulturhus likevel vil kunne ha aktiviteter som må anses økonomiske, eksempelvis kommersielle konserter som tilbys i et marked. Skattedirektoratet har i sitt vedtak lagt til grunn at arrangement med artister som har et nasjonalt eller internasjonalt nedslagsfelt, vil kunne anses som økonomisk aktivitet. Ifølge direktoratet vil størrelsen på omsetningen ved disse arrangementene her kunne tjene som en rettesnor.

Grensedragningen mellom kommersielle og ikke-kommersielle arrangementer vil ofte være skjønnsmessig og vanskelig å trekke opp for enkelte arrangementer. F.eks. har skattedirektoratet i sitt vedtak lagt til grunn at en konsert med Silje Nergaard er et kommersielt arrangement og således økonomisk aktivitet, mens en konsert med Maria Mena ikke skal anses som økonomisk aktivitet. Man kan jo bare spekulere i hvor dette ender – i hvilken kategori vil f.eks. en konsert med Odd Nordstoga eller Unni Wilhelmsen havne?

Det å måtte skille mellom kommersielle og ikke-kommersielle arrangementer innebærer et betydelig merarbeid for konserthusene. Og ved bokettersyn vil man risikere lange runder med skattekontoret om klassifiseringen av de enkelte arrangementene. Med eksemplene ovenfor kan det bli en krevende og kostbar eksersis…..

Regjeringen bør derfor ta fram igjen Kulturmomsutvalgets (NOU 2008:7) forslag om å innføre en breddemodell. Basert på mine erfaringer som rådgiver, ville det vært langt enklere for bransjen om det ble innført moms med lav sats på kulturområdet*, hvor kulturområdet generelt gjøres merverdiavgiftspliktig med sats 10 % på billettsalget og alminnelig fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelsene – tilsvarende som vi i dag har for f.eks. kino og museer. På den måten unngår man å påføre kulturhusene merarbeidet med å vurdere hvilke arrangementer som skal anses som kommersielle/ikke-kommersielle, samt at konserthusene slipper å måtte forholde seg til to avgiftsregimer; lov om kompensasjon av merverdiavgift, og lov om merverdiavgift.

Ikke-bruken er kompensasjonsberettiget 

Det følger av kompensasjonsloven at utleie av lokaler ikke gir rett til momskompensasjon. Skattedirektoratet uttalte i fellesskriv av 24. mai 2013 at den tiden anlegget leies ut skal fastsettes som ikke-kompensasjonsberettiget bruk som det forholdsmessig ikke skal innrømmes kompensasjon for. Dersom et anlegg blir leid ut 6 timer av et døgn, så utgjør 6/24 ikke kompensasjonsberettiget bruk.

I et etterfølgende fellesskriv av 21. mai 2015 har direktoratet lagt til grunn at tiden hvor lokalene står ubrukt (ikke-bruken) må fordeles på kompensasjonsberettiget egen bruk (1) og ikke kompensasjons- berettiget bruk (2).

Tatt på ordet ville direktoratets fellesskriv gitt den konsekvens at en andel av ikke-bruken ville blitt tilordnet tiden lokalene ble leid ut. Dette ville medført lavere forholdsmessig kompensasjon. Vi har under klagesaken hele tiden argumentert med at ikke-bruken skal tilordnes den kompensasjons- berettigede egen bruken, og at det kun er de faktiske timene anleggene leies ut som skal trekkes ut ved fastsettelsen av den forholdsmessige kompensasjonsrett. Direktoratet har også fulgt opp dette i vedtaket ved at det kun er faktiske timer anleggene er leid ut, samt medgåtte timer for arrangementer som anses ikke-økonomisk aktivitet, som er trukket ut som ikke kompensasjonsberettiget.

Direktoratet har sånn sett – iallfall slik vi vurderer det – fraveket det som ble sagt i fellesskrivet av 21. mai 2015. For kulturhus og eventuelt flerbrukshaller som har måttet tåle avkortning i kompensasjonen på bakgrunn av avgiftsmyndighetenes tidligere praktiseringen vedrørende ikke-bruk, bistår vi gjerne med klage, omgjøringsbegjæring mv.

Omkamp for flere aktører?

Finansdepartementets fortolkningsuttalelse og Skattedirektoratets vedtak gir også nyttige avklaringer for andre aktører, f.eks. svømmehaller og flerbrukshaller. For eksempel var det nylig en tingrettsdom som nektet Lustrabadet kompensasjon. Saken gjaldt en svømmehall /svømmeanlegg som ble nektet kompensasjon for den delen virksomheten som gjaldt tilbudet til den alminnelige befolkningen om adgang til svømmehallen mot betaling. Ved vurderingen av om driften av Lustrabadet utgjør økonomisk aktivitet, la retten bl.a. vekt på hvordan tjenesten finansieres. Dersom brukeren kun betaler en begrenset del av kostnadene relatert til tjenesten vil dette bidra til å understreke karakteren av ikke-økonomisk aktivitet. Retten sammenholdt billettinntektene for 2014 med de totale kostnadene for driften av Lustra-badet for 2014, og kommer til at dette gir et overskudd på kr 655 000.

Slik jeg leser dommens premisser, virker det som om tingretten kun har sammenholdt inntektene med driftskostnadene. Skattedirektoratets vedtak for Konserthuset viser at anleggsinvesteringene må trekkes inn i sammenligningsgrunnlaget, dvs. årlige avskrivninger og finansielle kostnader. Dersom dette gir et årlig underskudd for Lustrabadet, bør Luster kommune og andre aktører som har tilsvarende erfaringer vurdere å ta en omkamp i denne saken. 

*NOU 2008:7; Kulturmomsutvalget (se forslaget om breddemodelllen)