<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1159208090890608&amp;ev=PageView&amp;noscript=1">

Dette må du vite om den nye finansavtaleloven

Glassvegg i finansforetak ‹ Tilbake til artikler

Finansavtaleloven regulerer avtaler og oppdrag om finansielle tjenester hvor den ene parten er en finansinstitusjon eller lignende institusjon. 

1. desember 2020 ble det vedtatt ny finansavtalelov. Tidspunkt for når loven vil tre i kraft er ennå ikke fastsatt, men dette vil nok tidligst bli 1. juli 2021.

Den nye loven vil blant annet gjennomføre det reviderte betalingstjenestedirektivet (PSD2) samt betalingskonto- og boliglåns- og forbrukerkredittdirektivene. I tillegg til dette har det vært en målsetting å skape en ny og mer oversiktlig finansavtalelov med en begrepsbruk som er lettere å forstå. 

Lovens virkeområde har blitt utvidet når det gjelder hvilke avtaler og tjenester som omfattes. Det er videre satt grenser for lovens virkeområde ut i fra om kunden er en forbruker og om det kreves tillatelse for tjenesteytelsen. 

Den nye finansavtaleloven regulerer finansavtaler, herunder finansielle tjenester, finansoppdrag, betalingsoppgjør og overdragelse av pengekrav.

Nytt i loven

I begrepet «finansielle tjenester» ligger nå «banktjenester, kredittjenester og betalingstjenester og alle tjenester som gjelder investering og individuelle pensjoner». De to sistnevnte medfører en utvidelse i forhold til dagens finansavtalelov sitt virkeområde. For rene forsikringstjenester gjelder forsikringsavtaleloven fortsatt, jf § 1-2.

Begrepet «finansoppdrag» er også nytt, og omfavner «formidling av en finansiell tjeneste mellom en kunde og en tjenesteyter». Slike tjenester reguleres særskilt i § 3-56 flg.

Reglene i kapittel 2 om betalingsoppgjør og pengekrav gjelder også «på formuerettens område», altså  der ingen av partene er en finansinstitusjon. Dette er også en utvidelse av virkeområdet i forhold til tidligere lov. Bestemmelser om gebyrer knyttet til bruk av spesifikke betalingsinstrumenter og betalingsmidler fra PSD2 og betalingskontodirektivet er også plassert i dette kapittelet.

Reglene i loven kan som tidligere ikke fravikes til ugunst for forbrukerne. Utenfor forbrukerforhold gjelder de alminnelige reglene om finansielle tjenester, kontoavtaler, betalingstjenester, kredittavtaler og kausjonsavtaler for finansierings-, innskudds- og betalingsvirksomhet som krever særskilt tillatelse eller meldeplikt etter finansforetaksloven. I tillegg setter krav om god forretningsskikk og faglig forsvarlig opptreden, forbud mot ågerrenter og plikt til kredittvurdering fortsatt grenser for finansforetakenes adferd.

Under følger en kort gjennomgang av sentrale lovendringer som gjelder finansforetakenes veiledningsplikt, digitalt førstevalg, passiv aksept av avtalevilkår, misbruk av BankID og gjennomføring av PSD2.

Elektronisk kommunikasjon blir førstevalget

Den nye loven innfører digitalt førstevalg. Mer konkret innebærer dette at tjenesteyteren kan kommunisere elektronisk med mottakeren uten forutgående samtykke dersom dette gjøres på en betryggende måte, jf. § 3-2 (1). Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at forbudet mot elektronisk inngåelse av kausjonsavtale i forbrukerforhold blir opphevet med den nye finansavtaleloven.

Det er ikke gitt noen nærmere definisjon i lovteksten av hva som menes med «elektronisk kommunikasjon» siden den teknologiske utviklingen gjør at en slik presisering raskt ville kunne bli utdatert. Kravet til at kommunikasjonen må skje på en «betryggende måte», setter imidlertid grenser for hvilke elektroniske kommunikasjonskanaler som kan brukes. Etter forarbeidene vil digital postkasse, e-post eller SMS kunne oppfylle kravene ovenfor. 

Selv om loven legger opp til digitalt førstevalg, har mottaker rett til å reservere seg mot denne kommunikasjonsformen. Tjenesteyteren skal ved avtaleinngåelsen eller når elektronisk kommunikasjon benyttes første gang, opplyse mottakeren om reservasjonsretten. En forbruker kan også alltid be om å få avtalevilkårene på papir. 

Meldinger fra finansinstitusjon til kunde og vice versa som innebærer frister eller andre rettsvirkninger fra mottaksdato, anses å være kommet frem først når mottakeren har fått kunnskap om melding, med mindre noe annet er særlig avtalt, jf. § 3-2 (2). 

For meldinger med et innhold som det er av avgjørende betydning at mottakeren har kunnskap om som heving, oppsigelse, sperring, tvangsfullbyrdelse eller lignende forhold som det er avgjørende at kunden får kunnskap om, skal tjenesteyteren forsikre seg om at mottakeren kjenner til at meldingen er mottatt. Det er i slike tilfeller ikke nok å varsle gjennom nettbankens meldingsportal, kunden må varsles med SMS eller e-post.

Avtaler kan endres ved passivt samtykke

I utgangspunktet kreves samtykke fra begge parter for å endre en inngått avtale. Siden det ikke er praktisk at partene skal samtykke særskilt til enhver endring av avtalens vilkår åpner ny finansavtalelov for at partene kan avtale at avtalen skal kunne endres ved passivt samtykke, jf. §§ 3-13 til 3-14. 

Også for forbrukere kan det avtales at endringer av avtalen skal kunne inngås uten signering. Hvis det er avtalt på forhånd, vil avtalen mellom tjenesteyteren og forbruker dermed kunne endres ved et aktivt samtykke uten forbrukerens signatur eller ved et passivt samtykke. Imidlertid må tilbud om nye vilkår som fremsettes uoppfordret til en forbruker i en telefonsamtale, ha forbrukerens skriftlige aksept for å være bindende. Dette vil gjelde uavhengig av hva partene har avtalt om passivt samtykke for øvrig, det gjøres ikke forskjell på kredittavtaler og andre avtaler.

Hvis kunden avviser et forslag til endring, består avtalen uten de avviste endringene. For kontoavtaler og kredittavtaler som løper på ubestemt tid, kan det imidlertid følge av avtalen at tjenesteyteren i så tilfelle har rett til å si opp avtalen med to måneders varsel. Kunden kan i så fall ha rett til å si opp avtalen straks og vederlagsfritt, og tjenesteyteren skal opplyse om dette.

Bedre vern for forbrukere ved misbruk av BankID

Den nye finansavtaleloven regulerer også rettighetshaverens plikter og ansvar for tap ved ID-tyveri, jf. §§ 3-16 til 3-21. Loven favner videre enn tidligere finansavtalelov ved at den også omfatter ansvar ved misbruk av elektronisk signatur i forbindelse med finansielle tjenester, og ikke kun misbruk av konto og betalingsinstrument. Samlet sett medfører lovendringen og høyesterettsavgjørelsen i HR-2020-2021-A et bedre vern for forbrukerne i de tilfellene hvor de er blitt utsatt for misbruk av BankID.

Utvidet veiledningsplikt for finansforetak

I den nye finansavtaleloven har tjenesteyternes veiledningsplikt overfor forbrukere blitt utvidet, jf. § 3-1. Blant annet er tjenesteytere pålagt å gi kunden de opplysninger som er nødvendige for å forstå tilbudet, identifisere kundens krav og behov, gi veiledning i valg mellom de ulike tjenestene som tilbys og sikre seg at kunden forstår de viktigste opplysningene og – dersom det gis – advarsel om risiko. Veiledningsplikten er i utgangspunktet lik uavhengig av om avtalen er inngått ved direktesalg, fjernsalg eller på annen måte.

I forbindelse med den generelle veiledningsplikten beskrevet ovenfor er kredittytere gitt en forsterket forklaringsplikt i § 5-1. I tillegg til å forklare kunden om sentrale forhold ved kredittavtalen, kreves det nå at kredittyteren også i rimelig omfang forsikre seg om at forklaringene som gis, er tilstrekkelige til at kunden kan vurdere om kredittavtalen passer for sitt behov og sin økonomi. Dette medfører at kredittyteren må tilpasse forklaringene til hver enkelt kunde, slik at man forsikrer seg om at den aktuelle kunden har forstått innholdet i avtalen. 

Brudd på forklaringsplikten kan utløse en erstatningsplikt for kredittyter, jf. § 3-49. Kredittyteren vil ha bevisbyrden for at forklaringsplikten og plikten til å forsikre seg om at forklaringene er tilstrekkelige, er oppfylt, jf. § 3-5 (2). Kontrollspørsmål med eller uten svaralternativer, vil kunne være godt egnet for å dokumentere at forklaringsplikten er oppfylt. I praksis innebærer erstatningsregelen en kodifisering av gjeldende avtalerettslig praksis, jf. blant annet Rt-2013-388. 

Etter den nye finansavtaleloven skal kredittyteren foreta en grundig vurdering av kundens kredittevne før det inngås en kredittavtale, jf. § 5-2 (1). Kravet om grundig vurdering er ikke ment å bety noe mer enn hva som følger av kravet om «faglig forsvarlig opptreden». Strengere krav kan imidlertid følge av forskrifter, se for eksempel utlånsforskriften § 5.

I tilfeller hvor det gis kreditt skal kredittyter basere sin vurdering på annen tilgjengelig og relevant informasjon om kunden i tillegg til den informasjonen som kredittyteren får direkte fra kunden jf. J§ 5-2 (1) - (2). Dersom kredittyteren allerede på grunnlag av egne opplysninger avslår søknaden, er det ikke nødvendig å innhente opplysninger fra andre kilder, jf. § 5-2 (3).

Frarådningsplikten som følger av dagens regelverk erstattes av en avslagsplikt, jf. § 5-4 i ny finansavtalelov. Avslagsplikten innebærer at kredittyter har plikt til å avslå søknader om kreditt- eller kausjonsavtaler med forbrukere med mindre det er sannsynlig at kunden har tilstrekkelig kredittevne. Det er kredittevne sett i lys av avtalens vilkår som skal vurderes. Ved vurderingen må det blant annet ses hen til låneproduktet det er aktuelt å inngå avtale om. Eksempler på lånevilkår som kan gis særlig betydning i vurderingen av kundens kredittevne er mellomfinansiering, kapitalfrigjøringslån, refinansiering og rente- eller avdragsfrie perioder.

Finansdepartementet er gitt hjemmel til å gi nærmere regler om avslagsplikten i forskrift, herunder at det for visse avtaler ikke skal være avslagsplikt.

Iverksetter siste del av PSD2

Loven gjennomfører siste del av EUs andre betalingsdirektiv i norsk rett, og supplerer det som allerede er gitt av regler i betalingstjenesteforskriften og forskrift om systemer for betalingstjenester.

De delene som nå gjennomføres handler hovedsakelig om forholdet mellom kunde og tjenesteyter, herunder bestemmelser spesifikt for «fullmaktstjenester» som ble innført gjennom PSD2. 

Det er også enkelte offentligrettslige regler, herunder at de ulike typer betalingstjenester som krever konsesjon oppdateres. Unntaksbestemmelsene for hva som ikke krever konsesjon ligger fortsatt i finansforetaksforskriften § 1-7, mens selve konsesjonsbestemmelsen og -regimet som før vil finnes i finansforetaksloven.

Vilkår for fullmaktstjenester er regulert i den nye finansavtalelovens § 4-16 flg, mens ansvarsfordeling for feil og ikke godkjent transaksjoner mellom kontoførende bank, kunde og eventuelt tredjepart er regulert i § 4-24 flg.

Even Tukun

Even Tukun

Jeg heter Even Tukun, og jobber som advokat i Advokatfirmaet PwC. Mine fagområder er konkurranserett og offentlige reguleringer. Jeg er utdannet jurist og siviløkonom og har erfaring fra Konkurransetilsynet og Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet hvor jeg har jobbet med begge fagfelt.

Mine interesseområder er konkurranserett, energi og finansregulering. Jeg ønsker å dele nyheter og informasjon om disse temaene med deg.

Ta gjerne kontakt med meg dersom det er noe du lurer på.

Legg igjen en kommentar

Relevante artikler

Les artikkelen

Finanstilsynet gjør det lettere for fullmaktsforetak å oppfylle krav om forsikring

Lovpålagt krav om ansvarsforsikring uten egenandel har vært et vanskelig punkt for foretak som ønsker konsesjon for fullmaktstjenester ...

Les artikkelen
Les artikkelen

Utbytte fra finansforetak basert på 2019-regnskapet

Nyttig avklaring fra Finansdepartementet om utbytte fra finansforetak basert på 2019-regnskapet. Departementet bekrefter at utbytte kan ...

Les artikkelen
Les artikkelen

Egen pensjonskonto: Startskuddet for økt konkurranse innenfor pensjonsforvaltning?

Fredag den 6. november ble det besluttet at lovendringene som innfører egen pensjonskonto skal tre i kraft 1. januar 2021. Samme dag ...

Les artikkelen