<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1159208090890608&amp;ev=PageView&amp;noscript=1">

Fradragsrett for forvaltningshonorar i Private Equity

LivLundqvist.jpg ‹ Tilbake til artikler

LivLundqvist.jpg

Høyesterett avsa den 27. februar 2018 dom i Argentum-saken. Det kan ikke kreves fradrag for forvaltningshonorar som private equity fond har betalt til fondsforvalter, dersom avkastning fra investeringene som forvaltes ikke skal inkluderes når skattepliktig inntekt skal beregnes.  Forvaltningshonoraret må deles opp i en del som gjelder betaling for forvaltningstjenester og en del som er transaksjonskostnader. Hovedformålslæren kommer ikke til anvendelse.

Dommen er interessant, og jeg tror den kan få stor betydning i alle saker hvor poster fastsettes ved skjønn, og ikke bare for fastsetting av fradragsberettiget forvaltningshonorar i private equity fond.

Spørsmålet i Argentum-dommen

Hovedspørsmålet i saken var om forvaltningshonorar i private equity bransjen er en kostnad som kan deles opp i en fradragsberettiget forvaltningsdel og en ikke fradragsberettiget transaksjonsdel, eller om honoraret uansett må sees som én kostnad til én samlet tjeneste der tjenestens hovedformål er avgjørende for fradragsretten.

Skattemessig behandling av transaksjonskostnader

I utgangspunktet er transaksjonskostnader fradragsberettigede etter skatteloven § 6-1, men de skal aktiveres og fradragsføres først som en del av inngangsverdien ved en senere realisasjon. Resultatet er at gevinsten blir lavere, og således får transaksjonskostnadene kun skattemessig effekt ved skattepliktige gevinster. Dersom gevinsten er unntatt beskatning som følge av fritaksmetoden, vil ikke transaksjonskostnadene effektivt komme til fradrag, ettersom de reduserer en skattefri gevinst. Dette prinsippet er lovfestet i skatteloven § 6-24 annet ledd. I bestemmelsens første ledd er det gitt en spesialregel som gir fradrag for kostnader pådratt til å erverve inntekter fra aksjer mv. selv om de er unntatt fra beskatning som følge av fritaksmetoden. Denne særskilte fradragsretten gjelder imidlertid ikke transaksjonskostnader, jf. annet ledd.

Faktum i saken og ligningsbehandlingen

Saken gjelder søksmål fra norske investorer i to private equity fond som er etablert som limited partnerships på Guernsey. De to private equity fondene er registrert for skattemessig behandling i Norge som såkalte utenlandske selskaper med deltakerfastsetting (USDF). Dette innebærer at de norske investorene i fellesskap har plikt til å utarbeide ligningspapirer med alle pliktige vedlegg for det utenlandske selskapet. Som ledd i denne rapporteringen foretar de norske investorene en omarbeidelse av det utenlandske finansregnskapet til et norsk skatteregnskap, hvor formålet er å fastsette en skattepliktig inntekt som om det utenlandske selskapet er en norsk selvstendig skattyter. Den enkelte norske investor vil deretter bli tilordnet sin forholdsmessige andel av inntekten til beskatning i Norge.

I forbindelse med at den skattepliktige inntekten for det utenlandske fondet skal fastsettes, oppstår spørsmålet om fradragsrett for alle fondets kostnader. De norske investorene hadde opprinnelig lagt til grunn at forvaltningshonorar er fradragsberettiget i sin helhet. Sentralskattekontoret for storbedrifter (SFS) mente imidlertid at det etter skatteloven § 6-24 måtte foretas en oppdeling og skjønnsmessig fastsettelse av hvor stor del som var fradragsberettiget som “kostnad som pådras for å erverve [skattepliktig]  inntekt”. Sentralskattekontoret kom i sitt vedtak til at 60 % av forvaltningshonoraret kunne anses som fradragsberettigede kostnader knyttet til forvaltningen. De resterende 40 % ble ansett som transaksjonskostnader.

Tingretten og lagmannsrettens syn på saken

Tingretten stadfestet SFS’ vedtak i sin dom datert 22. juni 2016. Tingrettens dom ble anket inn for lagmannsretten som ga de norske investorene medhold. Lagmannsretten mente spørsmålet om fradragsrett for forvaltningshonoraret måtte løses ut fra hovedformålslæren i skatteretten. Avgjørende for fradragsretten var hva som må anses som det viktigste formålet med honoraret.

Høyesteretts avgjørelse

Forvaltningshonoraret må deles opp - hovedformålslæren kommer ikke til anvendelse

Høyesterett ga SFS medhold i at forvaltningshonoraret må deles opp i en fradragsberettiget forvaltningsdel og en ikke fradragsberettiget transaksjonsdel. Hovedformålslæren kunne ikke komme til anvendelse i denne saken, ettersom forvaltningshonorar ikke kan anses som én og samme kostnad som er pådratt for flere formål. Høyesterett mente at de ulike formålene som begrunner utbetaling av forvaltningshonorar refererer seg til forskjellige deler av kostnadene. Høyesterett sa videre at måten honoraret blir avregnet på, eller hvordan det avtalerettslig er strukturert etter fondsavtalen, ikke kan være bestemmende for den skatterettslige klassifiseringen av det arbeidet som utføres. Det avgjørende må være den rettslige karakteren av arbeidet.

Selv om den samlede tjenesten under fondsavtalen består av ulike oppgaver, argumenterte investorene med at det ikke er naturlig eller mulig å skille disse fra hverandre, verken i tid, omfang eller type tjeneste.

Høyesterett konkluderte med at praktiske vanskeligheter ikke er avgjørende for den skatterettslige bedømmelsen. Ettersom honoraret klart dekker to typer kostnader som skatterettslig behandles forskjellig, kan sammenvevingen ikke føre til at det ses bort fra skatteloven § 6-24 som bygger på en oppdeling av kostnadstyper. Når de respektive andeler ikke lar seg måle nøyaktig, må fordelingen gjøres ved skjønn.

Hvordan skal norske investorer nå innrette seg?

Fordeling av forvaltningshonoraret

Alle som rapporterer inntekt fra fond som er gjenstand for deltakerfastsetting  må nå ta stilling til i hvilken grad forvaltningshonoraret er fradragsberettiget.

I denne forbindelse må det tas stilling til hvilke oppgaver forvalter utøver for fondet, og disse må klassifiseres som forvaltningsoppgaver eller oppgaver som utøves i oppkjøps- eller avviklingsaktiviteter. Deretter må det gjøres en fordeling av kostnadene på de enkelte oppgavene. Dersom man har en nøyaktig måling, legges denne til grunn. I praksis er imidlertid oppgavene under forvaltningsoppdraget sammenvevet, og en oppsplitting vil være veldig krevende og i mange saker ikke mulig å gjennomføre i praksis.

I slike tilfeller er det da greit å gå skjønnsmessig til verks og bruke en fordelingsnøkkel. Hvilken nøkkel som gir et riktig resultat vil være individuelt for den enkelte forvalter, og det vil kunne variere år for år for det enkelte fond. Som utgangspunkt må vurderingen gjennomføres og begrunnes hvert år. Hva som skal til i den enkelte sak er det ikke lett å si noe generelt om, men det ligger i skjønnsutøvelsens natur at resultatet ikke blir nøyaktig, og det må skattekontoret akseptere.

Tommelfingerregelen er: jo bedre underbygget skattyters skjønnsutøvelse er, jo mer skal det til for at resultatet kan settes til side av skattekontoret.

Etter hvert som bransjen får erfaring med å gjennomføre slike vurderinger kan det nok legges til grunn noen bransjenormer på dette området, og det ville vært en fordel om vi etter hvert får et range som som kan brukes.

Transaksjonskostnadene aktiveres på aksjen

Når transaksjonskostnadene er tallfestet, skal disse aktiveres på aksjen. Dette betyr i praksis at transaksjonskostnadene må allokeres til den enkelte investering. Dersom fondet kun har investeringer som er omfattet av fritaksmetoden, vil ikke en slik allokering ha noe for seg. Transaksjonskostnadene vil uansett ikke komme til fradrag.

Derimot vil transaksjonskostnadene redusere skattepliktig gevinst på investeringer som ikke er omfattet av fritaksmetoden. Fond som har slike inntekter bør ta hensyn til dette og aktivere kostnadene for skattemessige formål.

Investorene har ofte ikke nødvendig informasjon tilgjengelig

Det er stor forskjell på hvor mye informasjon de norske investorene har tilgjengelig. Det kan i enkelte tilfeller være svært utfordrende å gjennomføre alle nødvendige vurderinger som skal til for å kunne beregne skattepliktig resultat fra en investering i et såkalt USDF.

Opplysningsplikten for en norsk investor gjelder de opplysninger som man er i besittelse av. Det kan nok tenkes at man til en viss grad vil ha plikt til å innhente noe informasjon for å bedre grunnlaget for rapportering. Det er imidlertid viktig å merke seg at denne plikten ikke må strekkes for langt og at investorene er helt prisgitt at fondet er villig og i stand til å dele informasjonen. De utenlandske selskapene har ingen forpliktelser overfor norske skattemyndigheter og som regel veldig begrensede forpliktelser overfor en enkeltstående investor med ytterst små eierandeler (ofte langt under 1 %).

Vi ser imidlertid i praksis at både investorene og fondene strekker seg svært langt for å skaffe tilveie nødvendig dokumentasjon, noe som forbedrer kvaliteten på rapporteringen betraktelig. Jeg har inntrykk av at Sentralskattekontoret for storbedrifter ser at investorene i mange tilfeller gjør mer enn hva som er pålagt, og at de har stor forståelse for problemene enkeltinvestorer har med  å innhente relevant og tilstrekkelig materiale.

Resultatet av dette er at de norske investorene må gjøre så godt de kan med den informasjonen som er tilgjengelig og dette må i sammenhengen være godt nok.

I en del fond hvor innslaget av norske investorer er høyt, eller fondet har tilknytning til Norge, utarbeider fondet oppgavene på vegne av alle de norske investorene. Disse oppgavene vil være bygget på et helt annet faktumgrunnlag og de skjønnsmessige vurderinger er basert på en bred bransjeforståelse i bunn. Etter min mening ville det vært nyttig om det kunne utarbeides gjennomsnittstall som viser nivået for transaksjonskostnader. Kanskje det etter hvert vil kunne bli en bransjestandard som kan legges til grunn?

Må tidligere års ligninger endres?

Som utgangspunkt vil tidligere års ligninger være feil dersom det er sannsynlig at det er ført fradrag for ikke fradragsberettigede transaksjonskostnader. I utgangspunktet vil det således være grunnlag for at tidligere års ligning endres.

På dette området har imidlertid SFS hatt en tradisjon for å se fremover hver gang vi får nye avklaringer på hvordan oppgavene skal utarbeides. Det vil innebære mye jobb å gå tilbake nå og først endre beregningen av skattepliktig inntekt for alle fond, for  deretter å endre ligningen for alle investorene.

Jeg håper derfor at SFS også på dette området prioriterer ressursene slik at vi kan konsentrere oss om å få rapporteringen riktig fra og med inntektsåret 2017 og fremover.

For de fondene som allerede har utarbeidet oppgaver for 2017 og sendt ut til sine investorer bør legge ved opplysninger i et vedlegg og forklare at de kommer tilbake til saken i oppgavene for 2018.

Høyesterett opphevet vedtakene selv om staten fikk medhold

Skjønnsutøvelsen var for dårlig begrunnet

Selv om SFS fikk medhold i at forvaltningshonoraret måtte deles opp i en fradragsberettiget og en ikke fradragsberettiget del, ble ligningene likevel opphevet fordi vedtakene ble kjent ugyldig.

Uten en tilfredsstillende begrunnelse la SFS til grunn at 40 % av forvaltningshonoraret refererte seg til ikke fradragsberettigede transaksjonskostnader, selv om investorene på grunnlag av en nærmere redegjørelse for forvalterens oppgaver hadde gjort gjeldende at 80-90 % av arbeidet gjaldt forvaltning.

Høyesterett gikk ikke nærmere inn på skjønnsutøvelsen, men peker gjennomgående på at SFS’ standpunkter mangler begrunnelse. Videre viser Høyesterett til at SFS har hatt konkret informasjon som det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til. Høyesterett viser til det faktum at det ene fondet var fullinvestert, mens det andre var tidlig i livsløpet. Sentralskattekontoret hadde gitt uttrykk for at innholdet og omfanget av forvalterens konkrete transaksjonsarbeid i slike tilfeller villle være forskjellig, og Høyesterett mente det da var uforklart hvordan SFS kom til samme fradragsprosent i de to sakene.

Vedtakene ble opphevet og SFS må nå vurdere spørsmålet på nytt.

Dommens betydning

Dommen er interessant, og jeg tror den kan få stor betydning i alle saker hvor poster fastsettes ved skjønn, og ikke bare for fastsetting av fradragsberettiget forvaltningshonorar i private equity fond.

Høyesterett stiller krav til den begrunnelse som skattemyndighetene legger vekt på når inntekter eller kostnader skjønnsmessig skal fastsettes til et bestemt nivå. Dessverre ser vi mange saker hvor skattemyndighetenes skjønnsutøvelse avviker fra den dokumentasjonen som skattyterne legger frem, uten at skattekontoret har øvrige opplysninger som skjønnsutøvelsen i stedet kan bygge på. Skattekontoret begrunner regelmessig sitt eget syn på inntekts- eller kostnadsnivået med at skattyters anslag har “formodningen mot seg”, eller “bransjemessige erfaringer” tilsier et annet resultat.  Vi kan til og med se saker hvor skattekontoret nøyer seg med fastslå en tallstørrelse under henvisning til skjønn.

Jeg er veldig glad for at Høyesterett slår fast at ligningsloven (og nå også skatteforvaltningsloven) stiller disse kravene til skattekontorets begrunnelse ved skjønnsutøvelse. Dersom skattyteren gjør et forsvarlig anslag som bygger på de faktiske omstendigheter i saken, så skal skattemyndighetene i utgangspunktet respektere dette.

Dommen reflekterer det faktum at det er skattyter som best kjenner sin virksomhet og således også er i best stand til å utøve nødvendig skjønn. Dommen er helt i tråd med og underbygger selvangivelsesprinsippet som grunnsten i norsk skatterett. Skattekontorets praktiske problemer med å innhente informasjon til bruk i sin egen skjønnsutøvelse kan ikke påvirke kravene til bevis.

Vedtak som setter skattyters begrunnede skjønnsutøvelse til side uten at skattekontoret begrunner hvorfor et annet anslag er mer korrekt, er ugyldige.

Ståle Wangen

Ståle Wangen

Jeg heter Ståle Wangen og jobber som advokat i Advokatfirmaet PwC. Jeg leder PwC Norges avdeling for internasjonal skatt og jobber til daglig med å bistå norske og utenlandske virksomheter med skatteplanlegging, strukturering av kjøp og salg av virksomheter, internprising og andre spørsmål knyttet til bedriftsbeskatning i Norge og utlandet. Jeg har mer enn 20 års erfaring med skatterådgivning.

Skatteverdenen blir stadig mer internasjonal og kompleks. Ved kjøp og salg av varer og tjenester utenfor Norges grenser må norske virksomheter håndtere skatteregler både i utlandet og i Norge. PwC har kontorer i de fleste land og vi har et unikt nettverk av skatterådgivere som kan bistå med spesialkompetanse på de fleste områder. Jeg håper mine innspill kan gi deg en alternativ innfallsvinkel til ulike temaer enn hva tradisjonelle nyhetsbrev gir.

Ta gjerne kontakt dersom du har spørsmål, kommentarer eller innspill.

My name is Ståle Wangen and I work as a partner and lawyer in PwC Tax and Legal Services in Oslo. I am head of PwC Norway’s international taxation services, and I have more than 20 years of experience assisting Norwegian and foreign businesses with tax planning, cross border restructuring, mergers and acquisitions (M&A), transfer pricing and other issues related to corporate taxation

Tax world is becoming more international and complex. Norwegian companies must increasingly handle tax rules abroad. PwC has offices almost all over the world and we have a unique network of tax advisors who can assist with expertise in most areas.

Please feel free to contact me if you have any questions, comments or input.

Legg igjen en kommentar

Relevante artikler