Planlegger din fintech-virksomhet å utvide til flere land? Her er 7 ting du må tenke på!

Mange drømmer om å bli den neste Klarna eller Paypal - en “enhjørning” innenfor fintech.
For å få dette til er det mye som skal klaffe - mest av alt det kommersielle.

Dette innlegget tar utgangspunkt i virksomheter på fintech-området, og som ikke produserer fysiske varer. Nedenfor får du noen tips om hva du MÅ ha kontroll på før du utvider din fintech-virksomhet til utlandet. 

Planleggingsfasen 

Det første steget mot utlandet vil være å velge hvilke(t) land man ønsker å etablere seg i, samt identifisere et marked i det/de aktuelle landet/landene. Virksomhet kan etableres i det/de aktuelle landet/landene på mange ulike måter; kun nettsider rettet mot personer/bedrifter i landet (f.eks. på italiensk mot italia), etablering av fysiske kontorer eller at selskapet bare har kunder i det aktuelle landet (men kundene forholder seg til den norske delen av virksomheten som ligger i Norge). Hvordan selskapet ønsker å drive i utlandet er viktig for å avgjøre hvilke forpliktelser som kommer til anvendelse for virksomheten i det aktuelle landet, eksempelvis innenfor skatt, selskapsrett, finansregulatorisk, markedsføring mv. som nærmere beskrevet nedenfor.

Lokalt bransjeregelverk i det aktuelle landet

Ved etablering av virksomhet i utlandet er det viktig å sette seg inn i lokalt regelverk som kan gjelde for din virksomhet. Dette kan i noen tilfeller være vanskelig tilgjengelig, og for å være på den sikre siden bør dette sjekkes med lokal rådgiver i det aktuelle landet. Regelverk som kan være aktuelle kan, i tillegg til regelverk nevnt nedenfor, være bransjeregelverk rettet mot din virksomhet f.eks. knyttet til forbrukerbeskyttelse og avtalerett, personvern, markedsføring, IKT, produktregler/tjenesteansvar mv. Det kan også være særlig tillatelser og registreringer mot offentlig myndighet, for å drive virksomhet i landet.

Virksomheten må være lovlig i det aktuelle landet - nødvendige tillatelser

Dersom din virksomheten i Norge er regulert og under tilsyn av Finanstilsynet, og den samme eller lignende virksomhet også skal drives i utlandet, må det vurderes om virksomheten krever tillatelse i det aktuelle landet. Dette bør vurderes av lokal rådgiver i det aktuelle landet.

Mange av konsesjonene i Norge baserer seg på EU-regelverk, som også betyr at man kan etablere virksomhet i andre EU land ved å sende en enkel melding til det aktuelle landet om at man planlegger å benytte sin norske konsesjon til å drive virksomhet i det aktuelle landet (såkalt “passporting”). Dette forutsetter imidlertid at virksomheten som skal drives i utlandet tilsvarer den norske slik at det er den samme tillatelsen som også behøves i det aktuelle landet. 

Dersom man er utenfor EU må det som utgangspunkt søkes særskilt om konsesjon til Finanstilsynet i det aktuelle landet. Dette gjelder også dersom konsesjonen ikke baserer seg på EU-regelverk men er en særnorsk tillatelse.  

Hvis virksomheten ikke er regulert i Norge, bør konsesjonsplikt uansett avklares før oppstart av virksomhet i utlandet, for å unngå å være i brudd med lokalt regelverk.

Ansatte

Dersom selskapet planlegger å ansette norske arbeidstakere i virksomheten som etableres i utlandet, vil dette normalt resultere i at arbeidstakeren ikke lenger omfattes av den norske folketrygden. Dette innebærer at arbeidstaker underlegges trygdelovgivningen i landet hvor arbeidet utføres og at arbeidstaker ikke har rett til dekning av utgifter til helsetjenester fra norsk folketrygd. Dette gjelder i utgangspunktet også dersom arbeidstaker bor i Norge, men utfører arbeid i utlandet. 

Arbeidstakeren kan likevel ha særskilte rettigheter dersom Norge har inngått en trygdeavtale, herunder EØS-avtalen, med landet der virksomheten etableres. Virksomheten bør derfor informere om dette og bistå arbeidstaker med å kartlegge hvordan utenlandsoppholdet påvirker opptjening av pensjon og rett til andre ytelser. Dette gjelder særlig dersom arbeidstaker allerede mottar ytelser fra NAV.

Selskapet må også ta stilling til hvilket lands rett som skal gjelde for arbeidsforholdet mens arbeidstakeren utfører arbeid i utlandet. Dette bør reguleres i arbeidsavtalen sammen med bestemmelser om varigheten av arbeidet, valutaen vederlaget skal utbetales i, kontant- og naturalytelser tilknyttet utenlandsarbeidet og eventuelle vilkår for hjemreiser, i samsvar med gjeldende krav i arbeidsmiljøloven § 14-7.

Dersom det norske selskapet skal sende arbeidstakere utenlands for å bistå med etableringen, må det norske selskapet forsikre seg om at utenlandsoppholdet skjer i samsvar med reglene om utsendte arbeidstakere. Dette kan innebære at arbeidsgiver må inngå egne arbeidsavtaler med de utsendte arbeidstakerne for utsendingsperioden. Dersom arbeidstakerne som skal bistå med etableringen regnes som utsendte arbeidstakere, skal arbeidsgiver bl.a. kunne dokumentere utsendingens forventede varighet, antall utsendte arbeidstakere og arbeidstakernes identitet. Denne dokumentasjonen skal foreligge skriftlig eller være tilgjengelig elektronisk. Vær også oppmerksom på at de utsendte arbeidstakerne vil omfattes av vertslandets bestemmelser om arbeids- og ansettelsesvilkår, med mindre arbeidstakerne omfattes av gunstigere vilkår etter norsk rett eller avtale.

Dersom den utenlandske virksomheten skal ansette lokale arbeidstakere, vil dette resultere i at arbeidsforholdet reguleres av lokale arbeidsrettslige regler. Virksomheten bør derfor undersøke hvilke rettigheter og plikter dette innebærer for arbeidstakerne og arbeidsgiver.

Etableringsform i det nye landet - selskapsform og skatt

Valg av selskapsform 

Ved etablering av virksomhet i utlandet er det en fordel å sette seg inn i de ulike selskapsformene som kan etableres i det aktuelle landet og foreta en vurdering av hvilken selskapsform som er mest gunstig for din virksomhet. Det er blant annet viktig å vurdere  hvilken risiko aksjonærene og/eller styremedlemmer tar på seg ved å velge en aktuell selskapsform. Krav til aksjekapital, den regulatoriske kompleksiteten ved opprettelse av selskapet, samt krav til styremedlemmer er også relevante elementer i en slik vurdering. Noen land krever for eksempel at et visst antall styremedlemmer er bosatt i det aktuelle landet. 

Også i det tilfelle man velger å ikke etablere et eget selskap i utlandet, eksempelvis filial eller aksjeselskap, vil man likevel kunne bli skattepliktig i landet man opererer i for virksomheten som utøves der, og det etableres et såkalt fast driftssted. Det er da viktig å ha oversikt over hvilke rapporteringsforpliktelser dette medfører i landet det opereres i. Det må også foretas en fordeling mellom virksomheten i Norge og virksomheten i utlandet for å beregne hvordan skatteplikten skal fordeles mellom Norge og utlandet. Tjenester som ytes mellom selskapene må prises på markedsmessige vilkår.

Skatt

Lokale skattesatser som er relevante for din virksomhet bør også undersøkes. I enkelte land kan det være skatteincentiver for typen virksomhet du driver. Dette kan bidra til å gjøre et land mer attraktivt enn et annet. Andre satser og avgifter som arbeidsgiveravgift, dokumentavgift, og avgifter ved salg av aksjer kan også være relevante, i tillegg til den lokale satsen for selskapsskatt. Det bør også undersøkes om det aktuelle landet har skatteavtale med Norge som kan redusere/fjerne en eventuell lokal kildeskatt landet pålegger utbytte, royalties eller renter på betalinger fra virksomheten i utlandet og til Norge, og det må gjøres av en vurdering av hvilke transaksjoner det vil være mellom norsk og utenlandsk virksomhet samt prising av disse (såkalt transfer pricing). 

Merverdiavgift 

Når det etableres en virksomhet, er det svært viktig å avklare om virksomheten er forpliktet til å registrere seg for merverdiavgift.  

Både i Norge og EU er utgangspunktet at det skal beregnes merverdiavgift (VAT) ved salg av varer og tjenester, når salget skjer i næringsvirksomhet. Merverdiavgiftssatsen er ulik i de forskjellige landene, og vil også avhenge av hva slags type tjeneste og/eller vare som selges. I Norge er eksempelvis hovedregelen at merverdiavgiftssatsen er 25 %, men det er også enkelte varer som har en lavere sats.

Når en virksomhet er registrert i det enkelte lands avgiftsregister, vil dette som hovedregel innebære at virksomheten også kan kreve fradrag for inngående merverdiavgift for anskaffelser som relaterer seg til den avgiftspliktige delen av virksomheten. Dette bidrar til at merverdiavgift ikke blir en endelig kostnad for virksomheten. 

Noen varer og tjenester er dessuten fritatt for merverdiavgift. Det innebærer at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved salg av varen/tjenesten, men virksomheten vil likevel kunne få fradrag for inngående merverdiavgift. I EU er slike varer/tjenester omtalt som “zero rated”. 

Det vil imidlertid både i Norge og EU foreligge unntak hvor det ikke skal beregnes merverdiavgift ved salg av varer og/eller tjenester, og hvor det heller ikke gis fradrag for inngående merverdiavgift. 

Et praktisk eksempel er omsetning og formidling av finansielle tjenester. I Norge er slike tjenester unntatt fra merverdiavgiftsloven. Det innebærer at det ikke skal beregnes merverdiavgift når det eksempelvis selges en aksje. Imidlertid vil virksomheten da heller ikke ha fradrag for anskaffelser som er til bruk i denne virksomheten.  

Videre vil det reises særskilt problemstillinger når det gjennomføres salg av varer og tjenester på tvers av landegrensene. I Norge er utgangspunktet på den ene siden at mottaker skal beregne merverdiavgift når varer innføres til Norge, såkalt snudd avregning (“reverse charge”). Tilsvarende gjelder når næringsdrivende hjemmehørende i Norge kjøper en fjernleverbar tjeneste. På den andre siden skal det ikke beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer ut av det norske avgiftsområdet, da slike varer er fritatt for merverdiavgift. Dette gjelder også tjenester som helt ut er til bruk utenfor merverdiavgiftsområdet, samt omsetning av fjernleverbare tjenester når mottakeren er hjemmehørende utenfor det norske avgiftsområdet. 

Utgangspunktet er at det skal beregnes merverdiavgift ved de fleste vare- og tjenestesalg innenfor EU. Har man salg i et EU-land, eller fra et EU-land til et annet EU-land, må man ofte registrere seg for merverdiavgift i det aktuelle landet. Dette gjelder også for norske virksomheter som har salg i EU. Forutsetningen er at det er snakk om salg av merverdiavgiftspliktige varer og/eller tjenester. 

Hvis det er snakk om salg av finansielle tjenester som er unntatt fra merverdiavgift i Norge, vil salg av slike tjenester i all hovedsak være unntatt fra merverdiavgift også i EU. Da vil det ikke oppstå plikt til å registrere seg for merverdiavgift.

Hva kan PwC bistå med?

Vi hjelper jevnlig virksomheter med å planlegge, analysere og gjennomføre internasjonal ekspansjon.

PwC har kontorer i de aller fleste land i hele verden. Vi arbeider med og kjenner våre kollegaer på tvers av landegrensene, og har kontaktpersoner som dekker fagfeltene i de fleste land. Dersom du har behov for en lokal rådgiver innenfor regnskap, skatt/avgift, selskapsrett, finans eller annet område, kan vi sette deg i kontakt med riktig person i PwC. Vi kan også koordinere kommunikasjon med rådgivere i det aktuelle landet på vegne av deg, og samarbeide tett med disse om ønskelig.

Ikke nøl med å ta kontakt dersom du vil diskutere virksomhet i utlandet nærmere.