Midlenes opprinnelse

Hvordan innvirker hvitvaskingsloven på virksomheter som ikke er omfattet av loven?

Vi har den senere tid opplevd en større pågang av klienter som trenger rådgivning i tilknytning til dokumentasjon av midlenes opprinnelse. Dette er fra klienter som i seg selv ikke er omfattet av hvitvaskingsloven og et dokumentasjonskrav som følger loven, men som indirekte påvirkes gjennom bankens oppfølging av egne kunder. Hva slags spørsmål er det våre klienter får, og hvordan må de forholde seg til dette? Og kan de vente seg noen veiledning fra sin egen bankforbindelse?

Hvitvaskingsloven har til formål å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering. Mens terrorfinansiering i hovedsak knytter seg til bruken av midler, knytter hvitvaskingsrisikoen seg til opprinnelsen av de midler som inngår i kundeforholdet. De rapporteringspliktige, altså banker, finansinstitusjoner, revisorer, advokater osv, er ved etablering av kundeforholdet pliktig til å stille spørsmål ved midlenes opprinnelse. Kanskje viktigere, og ofte mer praktisk, er at de rapporteringspliktige løpende skal overvåke transaksjoner og kontrollere midlenes opprinnelse. Et eksempel fra virkeligheten; En eksporterende norsk virksomhet har hatt en kunde i et asiatisk land gjennom en årrekke. I forbindelse med et av disse salgene kom betalingen for varen fra et annet selskap i et annet land. Den norske virksomheten tenkte at dette var greit, om enn litt rart, og de visste heller ikke noe om forbindelsen mellom betaler og kunden utover at det i betalingsinformasjon var oppgitt referanse til den aktuelle ordren og salget til den asiatiske kunden. Banken tar kontakt og spør om bakgrunnen for transaksjonen, og hvorfor betalingen kommer fra et annet selskap enn kunden. I tillegg stiller banken spørsmål om andre transaksjoner, transaksjoner som ligger langt tilbake i tid, og hvor virksomheten har vanskelig for å finne mer informasjon om transaksjonene utover faktura og betalingsinformasjon. 

Hvorfor skjer dette? Hovedårsaken til dette er nok at bankene, gjennom de siste årenes hvitvaskingssaker (Danske Bank i Baltikum, Swedbank i Baltikum, DNB og forbindelsen til et fiskeriselskap på Island osv), har fått et stadig større trykk fra regulatoriske myndigheter til å rydde opp. I forlengelsen av dette har bankene måttet forbedre sine IT-systemer for overvåking av transaksjoner og risiko, samtidig som de i stor skala har rustet opp kapasiteten for å etterleve kravene. 

Sektorer som er ventet å oppleve et større trykk fra banker (og deretter eventuelt myndigheter) med spørsmål i tilknytning til transaksjoner og midlenes opprinnelse, er bransjer med betydelig internasjonalt innslag, eksempelvis 

• olje, gass og supply, 
• fiskeri, 
• eiendomsutvikling, bygg og anlegg og 
• vekslingstjenster. 

Disse sektorene er i Nasjonal risikovurdering definert som sektorer med særlig høy risiko for hvitvasking.

Virksomheter som får spørsmål fra bankene om sine transaksjoner, vil bli bedt om å dokumentere at midlene som er kommet inn på deres konto er opptjent på lovlig vis. 

Der man handler med et selskap i store internasjonale konsern vil dette som regel ikke by på store problemer. Da må man dokumentere at selskapet man handler med er eid av konsernet og det vil deretter i de fleste tilfeller være relativt enkelt å dokumentere hvem som er reelle eiere og at midlene stammer fra lovlig virksomhet. Dette kan gjøres ved å hente ut registerinformasjon som viser linken mellom konsernet og selskapet man har solgt varer til. Banken vil som regel ikke ha oppfølgingsspørsmål der eierskap og midlenes opprinnelse tydelig fremgår. 

Dersom man handler med mindre selskaper, i jurisdiksjoner som kommer dårlig ut på Transparency Internationals korrupsjonsindeks, kan problemene bli større. Da kan man måtte innhente informasjon fra offentlige registre i det aktuelle land, som viser hvem som står som reelle eiere. Ofte er registrene av variabel kvalitet, om det i det hele tatt finnes et slikt register i det aktuelle landet. Deretter må man gjøre undersøkelser av personene bak for å forsikre seg om at de ikke har vært involvert i forhold som kan gi grunnlag for å mistenke at midlene stammer fra ulovlige aktiviteter.  

Dersom en virksomhet får spørsmål fra bankene om en transaksjon, vil man kanskje kunne forvente at banken samtidig gir en form for veiledning i hva slags type dokumentasjon som er tilstrekkelig. Slik er det ofte ikke. Grunnen til dette er at bankene, etter hvitvaskingsloven, har taushetsplikt om sine undersøkelser og derfor gjerne ikke kan gi slik informasjon til sine kunder.

Så våre beste råd er; 

• Kjenn din kunde eller leverandør før du etablerer et kunde-/leverandørforhold. 
• Gå gjennom eksisterende portefølje og sørg for at du skaffer deg tilstrekkelig kjennskap til de reelle eiere og hvordan de har finansiert virksomheten. 
• Dokumenter de undersøkelser du har gjort og 
• nyt en varm kopp kaffe!