<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1159208090890608&amp;ev=PageView&amp;noscript=1">
Hoppe til hovedinnhold
Norges skatteblogg

Norges skatteblogg – om skatter, avgifter
   og forretningsjus

Norges skatteblogg - om skatter, avgifter og forretningsjus

Er rapporteringsplikten for oppdrag gitt til utenlandske firma (på skjema RF-1199) i strid med konkurransefriheten i EØS?

Av Arild Haaland , 2. mars 2016

PwC

ESA har nå til behandling spørsmålet om hvorvidt rapporteringsplikten på skjema RF-1199 er i strid med konkurransefriheten etter EØS-avtalen. ESA er EØS sitt organ for å overvåke at medlemslandene ikke bryter sine forpliktelser etter EØS-avtalen. I sin foreløpige konklusjon har ESA kommet til at rapporteringsplikten strider mot denne friheten, men saken er ikke endelig avgjort.

Hva er rapportering på RF-1199?

I henhold til ligningsloven § 5-6 (tidligere § 6-10) plikter alle næringsdrivende å rapportere oppdrag som gis til utenlandske firma for utførelse i i Norge eller på norsk sokkel. Slike oppdrag skal rapporteres på skjema RF-1199, hvor det skal gis en rekke opplysninger om oppdraget. I tillegg til å rapportere selve oppdraget på skjemaets del 1, skal også alle arbeidstakere som benyttes av det utenlandske firmaet rapporteres på skjemaets del 2.

Om rapportering ikke blir gjort i henhold til regelverket, har skattemyndighetene mulighet til å ilegge gebyr eller tvangsmulkt som sanksjon. Gebyr, som er det vanligste sanksjonsmiddelet, beregnes ut fra hvor mange oppdrag og personer som ikke er rapportert, hvor en fast rate per dag beregnes fra tidspunktet oppdraget skulle vært rapportert og til rapportering skjer. Slike gebyrer kan fort bli betydelige. Unnlatt rapportering kan i verste fall også innebære et solidaransvar for manglende betaling av skatter- og avgifter som den utenlandske oppdragstakeren unndrar seg.

Det finnes enkelte unntak fra rapporteringsplikten, men for praktiske formål vil de aller fleste oppdrag gitt til utenlandske firma være rapporteringspliktige.

Strider nåværende regelverk mot EØS-reglene?

Siden rapportering på skjema RF-1199 kun skal gjøres når oppdrag gis til firma som ikke er hjemmehørende i Norge, kan det argumenteres for at rapporteringsplikten virker konkurransevridende. Dette fordi oppdragsgiver ved å gi oppdrag til selskaper hjemmehørende i et annet EØS-land risikerer betydelige gebyrer/ansvar dersom oppdraget ikke rapporteres, mens oppdrag gitt til norske firma ikke skal rapporteres i det hele tatt. Om like tilbud mottas fra et norsk og et utenlandsk firma, er det lett å tenke at oppdraget blir gitt til det norske firmaet slik at oppdragsgiver slipper rapporteringsforpliktelsen og risikoen for gebyrer og mulig ansvar for skatteforpliktelser.

ESA har tatt opp denne problemstillingen med Norge, og det har i en tid vært dialog mellom ESA og Finansdepartementet om hvorvidt rapporteringsplikten strider mot konkurransefriheten. I januar publiserte ESA på sine hjemmesider et brev til Finansdepartementet hvor det redegjøres for ESA’s foreløpige konklusjon, som er at rapporteringsplikten er i strid med EØS-reglene. 

ESA har gitt en grundig og velformulert begrunnelse på hvorfor rapporteringsplikten strider mot konkurransefriheten, og interesserte anbefales å lese denne. Norge hadde frist til 19. februar med å gi sine siste kommentarer i saken, men på bakgrunn av at saken allerede er godt opplyst, og at ESA’s foreløpige konklusjon er såpass velbegrunnet, så er det mye som peker mot at også den endelige konklusjonen blir at rapporteringsplikten er i strid med EØS-reglene.

Interessant i denne forbindelse, er at et av hovedhensynene bak forrige store endring av rapporteringsplikten, som ble gjennomført i 2008, var at den tidligere rapporteringsordningen ble vurdert til ikke å være i samsvar med EØS-reglene. Nå er det altså mye som tyder på at endringen som ble gjort i 2008 ikke gikk langt nok for å løse dette problemet.

Hva skjer dersom ESA konkluderer med at rapporteringsplikten strider mot EØS-reglene?

Om ESA’s endelige konklusjon blir som varslet, vil dagens § 5-6 i ligningsloven måtte endres. Spørsmålet blir om det vil medføre en innskrenkning av rapporteringsplikten slik den er i dag eller en utvidelse av rapporteringsplikten til også gjelde norske oppdragstakere. Alternativt kan myndighetene vurdere andre måter å skaffe seg informasjonen. Det vil her være nærliggende å se hen til hvordan andre land har løst denne utfordringen.

Rapporteringen på skjema RF-1199 er viktig for at Sentralskattekontoret for utenlandssaker (SFU) skal kunne ha en oversikt over utenlandske firma som opererer i Norge og på norsk sokkel. Siden norske oppdragsgivere i dag er forpliktet til å rapportere oppdrag gitt til utenlandske firma, får SFU i dag inn opplysninger om flere utenlandske aktører enn situasjonen trolig ville vært om det kun var opp til det utenlandske firmaet å rapportere egen aktivitet gjennom lønnsrapportering og selvangivelse. 

Sett fra skatteetatens side er det således et klart behov for en slik rapporteringsplikt. For å unngå at plikten faller helt bort kan alternativer være enten å innskrenke regelen til kun å gjelde oppdrag gitt til selskap utenfor EØS-området, eller eventuelt å utvide plikten til også å gjelde oppdrag gitt til norske firma. I det første scenariet vil imidlertid regelen bli kraftig uthult, da de aller fleste oppdrag gitt til utenlandske firma går til firma innenfor EØS. Samtidig vil en utvidelse til også å gjelde oppdrag gitt til norske firma medføre en betydelig økt rapporterings- og skjemabyrde for norske virksomheter som vanskelig kan rettferdiggjøres, siden skattekontoret i liten grad har behov for rapportering av oppdrag gitt til norske firma. Skal man utvide rapporteringsplikten til også å gjelde oppdrag gitt til norske firma, kan en løsning kanskje være at man går bort fra rapportering av ansatte og kun rapporterer oppdraget elektronisk.

Når det gjelder gebyrer som alt er ilagt for manglende rapportering på RF-1199, så vil man kunne anføre at slike gebyrer må oppheves dersom ESA kommer til at regelen er EØS-stridig. 

Det blir uansett spennende å følge utviklingen videre, og om du følger med på PwC’s skatteblogg vil vi holde deg oppdatert.

Interesseområder: Lønn og personskatt

Dele artikkelen:

Arild Haaland

Arild Haaland
Mitt navn er Arild Haaland og jeg jobber som advokat i PwC. Mitt spesialfelt er internasjonal personbeskatning, hvor jeg særlig har et fokus på de forpliktelser en arbeidsgiver pådrar seg ved inn- og utstasjonering av personell. Jeg begynte i PwC i 2009, og arbeidet før det ved Sentralskattekontoret for Utenlandssaker.
arild.haaland@pwc.com
Du finner meg på:

Kommentere

Følg bloggen

Skribenter