Ha kontroll på tollverdien!

Borgarting lagmannsrett avsa nylig en dom (dommen er ikke rettskraftig) som bør være en advarsel til alle selskaper med mye import til Norge - og særlig selskaper som importerer fra konsernselskaper i utlandet. Dommen illustrerer særlig to ting - for det første at konsernforhold kan ha vesentlig betydning for hvor beregning av avgift ved import, og for det andre at riktig beregning av merverdiavgift er viktig selv om man har full fradragsrett - tilleggsavgiftsspøkelset er alltid i nærheten.

Saken gjaldt et norsk selskap som importerte snus fra sitt svenske morselskap. I forbindelse med importen ble det deklarert en tollverdi basert på fakturaene fra morselskapet. Prisen i disse fakturaene var i praksis basert på morselskapets produksjonskostnader og fraktutgifter. Tollverdien er også utgangspunktet for beregning av merverdiavgift ved innførsel, og avgift ble dermed beregnet og betalt med utgangspunkt i disse fakturaene.

I tillegg til fakturaene som sådan, hadde selskapene inngått en distribusjonsavtale som blant annet regulerte hva slags fortjeneste som skulle ligge igjen i det norske selskapet. Dersom fortjenesten ble høyere enn det avtalte, hadde morselskapet rett til “adjustment payment”. De aktuelle klausulene i avtalen hadde som formål å regulere internprisingen i konsernet, og hadde fra selskapets ståsted primært betydning for skatteformål.

Som følge av justeringer i henhold til distribusjonsavtalen, ble det overført betydelige beløp fra det norske selskapet til morselskapet i Sverige - totalt 798 millioner kroner i løpet av kontrollperioden på tre år. Med bakgrunn i disse betalingene skulle lagmannsretten blant annet ta stilling til om betalingene skulle inngå i tollverdien, og dermed også i grunnlaget for merverdiavgift. Hvis dette ble besvart bekreftende måtte det videre tas stilling til om det kunne ilegges tilleggsavgift selv om selskapet hadde full fradragsrett.

Tollverdiregelverket er et hierarkisk system, som slår fast at man alltid tar utgangspunkt i transaksjonsverdien ved import til Norge. Spørsmålet om tollverdi i denne saken handlet i hovedsak om begrepet “transaksjonsverdi”, som i tolloven er definert som “den pris som faktisk er betalt eller skal betales for varen ved salg for eksport til Norge” og videre at prisen “skal omfatte alle betalinger som er en betingelse for salget av varen”.

Basert på en helhetsvurdering av bevisene i saken, konkluderte lagmannsretten med at overføringene på 798 millioner var en del av den endelige prisen for varene, og dermed også en del av tollverdien og grunnlaget for merverdiavgift. Jeg kjenner ikke sakens faktiske side i detalj, men ut fra det som fremkommer i dommen fremstår ikke konklusjonen som kontroversiell, og er også i tråd med lignende saker som har vært behandlet i domstolen tidligere.

En liten kuriositet er at lagmannsretten også påpekte at de opprinnelige fakturaene åpenbart ikke kunne benyttes som grunnlag for tollverdi, siden disse kun omfattet produksjonskostnader og frakt. Prisen var etter lagmannsretten syn påvirket av konsernforholdet, og var ikke på armlengdes vilkår. Hadde man sett bort fra tilleggsbetalingene måtte man dermed uansett funnet frem til en annen tollverdi, med utgangspunktet i det hierarkiske tollverdiregelverket, men lagmannsretten konkluderte altså med at den endelige prisen for varene ikke var fastsatt før en stund etter selve importen.

Selv om etterberegnet avgift utgjorde nesten 200 millioner kroner, hadde ikke avgiften i seg selv vesentlig betydning for selskapet, siden de uansett hadde full fradragsrett. Imidlertid hadde tollmyndighetene også ilagt 5 % tilleggsavgift, som jo utgjør et vesentlig beløp når selve avgiftsbeløpet er så høyt.

Et av vilkårene for å ilegge tilleggsavgift/tilleggstoll er at staten “er eller kunne ha vært unndratt” avgift. Lagmannsretten konkluderte med at dette vilkåret var oppfylt, og videre at selskapet hadde opptrådt uaktsomt. Vedtaket om tilleggsavgift på 5 % ble derfor opprettholdt. Resultatet fremstår som strengt når det er uomtvistet at staten faktisk aldri har lidt noe tap, men resultatet er også i tråd med myndighetenes praksis. Sivilombudsmannen har i en tilsvarende sak ikke reagert på ileggelse av tilleggsavgift med 5 %.

Sakskomplekset illustrerer veldig godt samspillet mellom tollverdi og internprising i konsern, og viser at det er ekstremt viktig for de næringsdrivende å ha kontroll på prisingen også i forbindelse med import - ikke bare for skatteformål. Dette er særlig viktig nå som selskapene selv blir pålagt å beregne og rapportere innførselsmerverdiavgift fra og med 2017 - man blir tvunget til å ha et mer bevisst forhold til beregning av avgift ved import til Norge, noe vi også blogget om tidligere.

I denne sammenheng er det verdt å merke seg at det i den nye skatteforvaltningsloven, som trer i kraft fra 2017, klart slår fast at det ikke skal ilegges tilleggsavgift “når den skattepliktige frivillig retter eller utfyller opplysninger som er gitt tidligere, slik at det kan fastsettes riktig skatt.” Dette gjelder derimot ikke hvis rettingen utløses av et kontrolltiltak. God internkontroll er nøkkelen her, slik at man kommer myndighetene i forkjøpet og kan korrigere historiske forhold før myndighetene banker på døren.