Vår oppfatning er at mange aksjonærkonflikter kunne vært unngått hvis aksjonærene hadde hatt en tilpasset og funksjonell aksjonæravtale på plass - før konflikten er et faktum. Aksjonæravtalen bør derfor være et punkt på eieragendaen, mer presist hvordan dere som aksjonærer optimalt skal «eie», delta og ta eierbeslutninger i fellesskap og hvilke spilleregler som skal gjelde.
Vi vil kort redegjøre for hvorfor aksjonærfellesskap bør prioritere å ha en funksjonell og tilpasset aksjonæravtale.
Kort om aksjonæravtaler
En aksjonæravtale er kort og upresist en avtale mellom to eller flere parter som eier aksjer i samme selskap. I praksis vil en slik avtale ofte supplere aksjelovens bestemmelser, og i noen tilfeller også fravike aksjelovens normalordning. Svaret på hvorfor det er behov for å supplere og delvis fravike bakgrunnsretten er kort sagt at selv om selskaps- og aksjelovgivningen setter rammer for selskapets virksomhet og aksjonærenes rettigheter og forpliktelser, er det likevel stor sannsynlighet for at lovens normalordning ikke samsvarer med den løsningen dere ønsker. Og der loven ikke gir et klart svar er det hensiktsmessig å ha noen utfyllende bestemmelser som gir tvingende føringer på typiske potensielle problemstillinger hvor det ikke er gitt at partene vil komme til enighet.
Utgangspunktet etter norsk rett er avtalefrihet, og aksjonæravtaler kan være et svært praktisk og konfidensielt verktøy for å sikre en effektiv styring av selskapet, og – ikke minst – for å sikre et samarbeid mellom aksjonærene. En velformulert aksjonæravtale bør være et verktøy for optimal eierstyring, og styre virksomheten i ønsket retning. Aksjonæravtaler kan og bør også være konfliktforebyggende, og således skåne det felleseide selskapet for potensielt ødeleggende aksjonærkonflikter. For eksempel kan aksjonæravtaler regulere prisfastsettelse av aksjene ved ulike typer uttreden, et forhold som ofte er gjenstand for uenighet.
Noen aksjonærfelleskap mangler en slik avtale, og vi ser også i en del tilfeller at det foreligger eldre eller lite tilpassede aksjonæravtaler som ikke er tilpasset dagens situasjon. I disse tilfellene har gjerne aksjonæravtalen mistet sin funksjon, og kan i noen tilfeller virke mot sin hensikt.
Aksjonæravtaler bør tilpasses aksjonærfellesskapets felles mål. For eksempel vil investorer i passive investeringsselskaper gjerne ha noe ulike interesser enn aksjonærer som aktivt deltar i driften. Vår erfaring er at det er helt nødvendig å få kartlagt aksjonærenes felles mål før detaljene i aksjonæravtalen utformes eller oppdateres. De felles overordnede målene og derav hensikten med samarbeidsprosjektet vil deretter sette føringer for hvilke reguleringer som er hensiktsmessig for å være et instrument for fremtidig eierstyring i selskapet og hindre intern konflikt.
På samme måte som ellers, inngås avtaler for å oppnå et formål. I dette blogginnlegget vil vi forsøke å belyse fordeler ved å ha aksjonæravtaler tilpasset antall aksjonærer og selskapet som sådan, samt ulempene ved å være bundet av en (eldre) lite tilpasset aksjonæravtale. I tillegg vil vi trekke frem noen helt sentrale forhold som det ofte er hensiktsmessig å regulere.
Hva ønsker dere å oppnå?
Aksjonærenes mål og ønsker varierer fra selskap til selskap, og ofte også innad i et aksjonærfellesskap.
For eksempel vil gjerne noen ha et mer kortsiktig perspektiv på sin aksjeinvestering, mens andre har en mer langsiktig tankegang i forhold til avkastning. Det vil også ofte være motstridende interesser mellom aksjonærer som har en aktiv rolle i virksomheten og passive aksjonærer – som gjerne ikke har noen visjon ut over ren avkastning. En ren investor er gjerne opptatt av å kunne selge seg ut på riktig tidspunkt, mens aksjonærer i en familieeid bedrift er kanskje mer opptatt av at virksomheten utvikles over tid.
En bedrift starter gjerne som et lite AS med én aksjonær, som i tillegg til å utgjøre generalforsamlingen også er styreleder og daglig leder, og er sånn sett relativt ukomplisert – på kort sikt. Etterhvert blir det behov for profesjonalisering, både på driftsnivå og på eiernivå. Hvor eierskapet skal fordeles på flere, gjerne gjennom generasjonsskifte, sammensluning el. innhenting av kapital, blir det ofte behov for å forankre de felles målsetningene, og vel så viktig - kartlegge hva aksjonærfelleskapet ønsker å unngå. For at eierskapet skal fungere må dere som eiere ta disse diskusjonene – jo før jo heller.
Hvordan kan dere som aksjonærer tilrettelegge for at målene nås, samtidig som enkeltaksjonærer gis tilstrekkelig vern?
Aksjonærene bør på jevnlig basis spørre seg om gjeldende aksjonæravtale faktisk tilrettelegger for ønsket måloppnåelse.
For at avtalen skal være funksjonell bør den brukes som et styringsverktøy. Det vi legger i dette er at aksjonærene påser at alle har god kjennskap til dens innhold og de prinsipper som den bygger på. Det at hver aksjonær vet hvilke spilleregler som gjelder og hvordan ulike typiske aksjonærforhold er regulert, skaper en trygghet og et samarbeidsklima som gjør at aksjonærene kan konsentrere seg om sin rolle og sitt ansvar så lenge samarbeidet varer.
Noen ganger ser vi at foreliggende aksjonæravtaler byr på overraskelser og helt klart har reguleringer som aksjonærene ikke var bevisst. Dette er ofte det nærmeste du kommer en oppskrift til konflikt. I tillegg ser vi ofte lite funksjonelle aksjonærfellesskap hvor det for aksjonærene er uklart hva som er fellesskapets mål og hvilke regler som gjelder.
Kort oppsummert vil aksjonærer ved å forankre felles mål, verdigrunnlag og visjon langt på vei være bedre rustet til å lykkes, også på lengre sikt. Vi ser stadig økt etterspørsel etter konsulentbistand knyttet til profesjonalisering på eiernivå, herunder bistand knyttet til utarbeidelse av rammeverk i form av en forankret eierstrategi for optimal eierstyring.
Så hva bør dere regulere?
Aksjonæravtaler bør tilpasses det enkelte aksjonærfellesskap og ikke inngås bare for “syns skyld”.
Noen forhold vi ofte ser at behov for å regulere er:
- Aksjonærenes rolle og ansvar, herunder i hvilken grad stilles det krav til at aksjonærene aktivt bidrar i virksomheten, og i hvilken grad skal de kunne involvere seg?.
- Selskapets utbyttepolitikk. Her kan det ofte være lurt med en forventningsavklaring i bunn før den årlige beslutningen om hvor stor del av årets overskudd el. oppsparte midler som skal deles ut til aksjonærene.
- Bestemmelser som sikrer et funksjonelt styre til beste for selskap og aksjonærfellesskap.
- Regulering av andre aksjonærers inntreden eller eksisterende aksjonærers uttreden. De fleste aksjonærfellesskap vil på et tidspunkt oppleve at en aksjonær ønsker å tre ut eller at det av andre grunner er i selskapets eller felleskapets interesse at aksjonærsammensetningen endres, og da bør man i forkant ha tenkt gjennom hvordan en slik prosess skal skje. For eksempel kan det avtales en medsalgsrett dersom noen av aksjonærene ønsker å selge sine aksjer.
- Verdsettelse av aksjene ved ulike former for overdragelse. Ettersom aksjeloven kun fastsetter at aksjene skal verdsettes til virkelig verdi, vil man her kunne unngå en klassisk aksjonærkonflikt ved å nærmere regulere verdsettelsesprinsipper i ulike situasjoner og legge noen tvingende føringer dersom aksjonærene ikke kommer til enighet.
- Regulering av fastlåste situasjoner som kan oppstå som følge av at ingen har tilstrekkelig flertall på generalforsamlingen til å tvinge gjennom forretningsmessige beslutninger. Ut fra aksjonærsammensetning bør en vurdere hvem og/eller hvilket flertall som f.eks. skal ha adgang til å tvinge gjennom vesentlige selskapsbeslutninger, som for eksempel salg av selskapets vesentlige eiendeler.
Vi håper dette innlegget ga en nyttig påminnelse om fordelene med gode og tilpassede aksjonæravtaler, men husk at det kan vise seg å være vel så viktig å sjekke den eldre aksjonæravtalen.
***
Dette blogginnlegget er skrevet av Jon Magnus Hellevik.
Legg igjen en kommentar