<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1159208090890608&amp;ev=PageView&amp;noscript=1">

Minstelønn på transportområdet

‹ Tilbake til artikler

Transporterer din virksomhet gods til eller fra Norge? Eller kanskje i Norge? Ja, i så fall vil jeg minne om at tariffavtalen for godstransport på vei ble allmenngjort med virkning fra 1. juli 2015. Og den gjelder også selv om transportselskapet ikke er norsk. Transportkundene er solidarisk ansvarlige for at sjåføren får lønn i henhold til norske minstelønnskrav.

Kort om reglene

Tariffavtalen for godstransport på vei ble allmenngjort med virkning fra 1. juli 2015. Dette betyr at alle som utfører arbeid som er omfattet av forskriften, har krav på lønns- og arbeidsvilkår i henhold den allmenngjorte delen av tariffavtalen.

Forskriften gjelder for arbeidstakere som utfører godstransport på vei, med kjøretøy med totalvekt over 3,5 tonn (dog ikke lærlinger, transport av eget gods eller personer på arbeidsmarkedstiltak).

For arbeidstakere i bedrifter som er etablert utenfor Norge gjelder forskriften i den utstrekning transporten er en tjenesteytelse gjennom utsendt arbeidstaker. Utsendte arbeidstakere er i korte trekk arbeidstakere som i et begrenset tidsrom arbeider i et annet land enn det arbeidsforholdet vanligvis er knyttet til. Med andre ord, i den grad utenlandske virksomheter sender sjåfører på transportoppdrag til eller fra Norge på bestilling fra oppdragsgiver i Norge, vil sjåføren ha krav på minstelønn i henhold til forskriften.

Arbeidstakere som er omfattet av reglene skal ha en lønn på minst kr. 158,32 per time og ved transportoppdrag med planlagt overnatting skal det utbetales diett i henhold til det norske myndigheter godkjenner som skattefri diett.

Hvem har ansvaret for å sørge for at sjåføren får riktig lønn?

Nå kommer første del av «the tricky part». Det er selvfølgelig som utgangspunkt arbeidsgiveren som har ansvar for å sikre at forskriftens bestemmelser blir fulgt. Men; her gjelder både informasjonsplikten og påseplikten for oppdragsgiveren. Det betyr i praksis at i den grad din virksomhet bestiller transportoppdrag, har virksomheten et ansvar for å informere transportselskapet om reglene i Norge og en plikt til å påse at reglene faktisk følges. 

Både informasjons- og påseplikten kan være krevende å følge opp i praksis, og her er det erfaringsmessig ganske fort gjort å trå feil. Problemstillingene reiser seg særlig rundt hva som skal til for at informasjons- og påseplikten er overholdt, hvilke handlinger oppdragsgiverne må utføre for å sikre at reglene følges hos transportselskapet og om det eventuelt holder med en garanti fra transportøren. I henhold til forskriften om informasjons- og påseplikt og innsynsrett forutsettes at det gis informasjon om de lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde. Her er det av bevishensyn naturligvis essensielt at informasjonen overbringes skriftlig og at det gis informasjon om de gjeldende satser. Informasjonen må oppdateres i tilfelle satsene justeres. Påseplikten innebærer at det skal iverksettes systemer og rutiner for å undersøke og om nødvendig følge opp at allmenngjøringsforskriften følges opp. Dette kan typisk sikres gjennom avtalen som regulerer transportoppdraget og etterfølgende innhenting av dokumentasjon på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.

Ekstra spennende blir dette naturligvis i internasjonale forhold der lønnssystemet hos transportøren avviker fra det norske. Når lønnssystemet for eksempel bygger på en nettolønnsmodell og alle utskrifter fra lønnssystemet er utformet på eksmpelvis polsk, er det svært ressurskrevende å gjennomføre en slik kontroll. 

Hva så med utenlandske bestillere?

Transportoppdrag til og fra Norge som er bestilt i utlandet vil som hovedregel ikke være omfattet av forskriften. Undersøkelser viser at mer enn 80 % av godstransporten til/fra Norge ble bestilt fra utlandet før allmenngjøringen av tariffavtalen for godstransport på vei fant sted. Jeg vil anta at dette ikke er mindre aktuelt etter innføringen av forskriften. På nåværende tidspunkt er det imidlertid tvilstilfeller hvor det er uklart om forskriften kommer til anvendelse eller ikke, for eksempel i tilfeller der transporten er bestilt fra utlandet, men betalbar i Norge. (Tariffnemnda har fått anmodning om en uttalelse om fortolkningen av reglene, men denne foreligger ikke i skrivende stund.)

Konsekvensene av brudd

Konsekvensen av brudd på reglene kan være blant annet solidaransvar for sjåførens lønn. Solidaransvaret innebærer mer presist at bestilleren hefter som selvskyldnergarantist for utbetaling av lønn, overtidsbetaling og opptjente feriepenger som arbeidstakeren måtte ha til gode hos arbeidsgiveren.

Videre kan overtredelse av informasjons- og påseplikten straffes med fengsel og bøter.

Det som imidlertid kan være viktigere for mange virksomheter er forholdet til andre kontraktsparter. For det tilfellet at godset er del av en større leveranse – for eksempel en byggentreprise – risikerer oppdragsgiver for transportoppdraget også å få påseansvaret mot seg fra byggherren eller entreprenøren i den forstand at kunden ønsker forsikring for at informasjons- og påseplikten er overholdt nedover i leveransekjeden. I dette tilfellet sikrer gode rutiner for oppfølging av informasjons- og påseplikten at kundeforholdet styrkes – og motsatt at dette blir vanskeligere dersom rutinene ikke er på stell. 

Når det er sagt; det skumleste spøkelset som bruker av godstransporttjenester vil nok i mange tilfeller knytte seg til virksomhetens omdømme. Dersom informasjons- og påseplikten er neglisjert kan dette være medvirkning til sosial dumping. "Spøkelset" det henvises til her er ikke de åpenbare og grove tilfellene der regelbruddet er planlagt, men manglende kompetanse om reglene og bruken av dem. Om transportøren ikke følger reglene og dette avdekkes i kontroll er medias oppmerksomhet ganske raskt en uggen realitet – også for oppdragsgiveren.

Kort oppsummering

Kort sagt; norske virksomheter som bestiller transport, som inkluderer norsk mottaker eller avsender av gods, har et medansvar for å sørge for at sjåførene får riktig betalt for turen i Norge og konsekvensene kan være betydelige.

 

Dette blogginnlegget er skrevet av Lene Sakariassen

Heidi Beate Daaland

Heidi Beate Daaland

Mitt navn er Heidi Beate Daaland og jeg jobber som advokat i PwC. Jeg jobber med generell forretningsjus og bistår selskaper særlig innen spørsmål knyttet til arbeidsrett, selskapsrett og kontraktsrett.

Jeg har bakgrunn både fra økonomi og jus og har arbeidet i PwC siden 2010.

My name is Heidi Beate Daaland and I work as a lawyer in PwC. I work with general business law and assist companies especially within issues related to employment law, company law and contract law. I have a background both from economics and law and have worked in PwC since 2010.

Legg igjen en kommentar