MVA-kompensasjon for "rus- og psykiatriboliger" - er avgiftsmyndighetenes praksis for streng?

Jeg har de siste par årene sett et økt fokus fra avgiftsmyndighetenes side rettet mot såkalte «rus- og psykiatriboliger», hvor kommuner nektes rett til merverdiavgiftskompensasjon på anskaffelser til oppføring og drift av slike boliger. Slik vi ser det er det grunn til å stille spørsmål ved om avgiftsmyndighetene praktiserer regelverket for strengt.

Med «rus- og psykiatriboliger» forstås særskilt tilrettelagte boliger med egen bemannet personalbase med omsorgspersonell hvor personer med rus og/eller psykiatridiagnoser tildeles tjenester som de er avhengige av for å fungere i hverdagen. Boligene leies gjennomgående ut fra kommunen til brukere som er tildelt boligene etter en behovsprøving.

Det er rett til kompensasjon for boliger med helse og sosiale formål

Utgangspunktet etter merverdiavgiftskompensasjonsloven er at kommuner ikke kompenseres for MVA som pådras ved anskaffelser til fast eiendom som leies ut. Loven oppstiller imidlertid unntak fra denne hovedregelen ved at det likevel gis kompensasjon for MVA på anskaffelser til boliger med helseformål og sosiale formål.

For at det skal foreligge kompensasjonsberettigede boliger med helse- eller sosiale formål har avgiftsmyndighetene lagt til grunn at to vilkår må være oppfylt:

1. For det første må boligene være særskilt tilrettelagte for helse- eller sosiale formål, og
2. For det andre må boligene faktisk også brukes som boliger med helse- eller sosiale formål.

Kravet til særskilt tilrettelegging

Når det gjelder det første vilkåret om særskilt tilrettelegging så er vår erfaring at dette vilkåret isolert sett sjelden byr på utfordringer. Gjennomgående aksepterer avgiftsmyndighetene at boliger som oppføres i umiddelbar tilknytning til heldøgnsbemannet personalbase med kvalifisert helsepersonell, utstyrt med alarminnretning mv. er særskilt tilrettelagte for helseformål eller sosiale formål.

Kravet til at bruken av boligene

Langt mer utfordrende har det vist seg å få avgiftsmyndighetenes aksept for det andre vilkåret for kompensasjonsrett, nemlig at utleie til personer med utfordringer knyttet til rus og psykiatri innebærer at boligene faktisk også brukes som boliger med helse- eller sosiale formål. I saker vi kjenner til argumenterer avgiftsmyndighetene med at utleie av boliger til beboere med rus og psykiatrilidelser ikke omfattes av kompensasjonsloven, i det loven kun gjelder utleie av boliger til personer med fysiske funksjonsnedsettelser. Videre argumenteres det med at personer med rus og psykiatrilidelser ikke har behov for en særskilt tilrettelagt bolig med tilknytning til heldøgns bemannet personalbase mv., men like godt kunne mottatt hjelpen fra en hvilken som helst annen bolig.

Avgiftsmyndighetene tolker loven for strengt

Jeg er ikke enige i avgiftsmyndighetenes vurderinger av dette. Når det gjelder standpunktet om at kompensasjonsrett er begrenset til boliger hvor brukere har fysiske funksjonsnedsettelser, kan vi ikke se at dette har grunnlag i foreliggende rettskilder. Tvert imot ligger utleie til personer med rus- og psykiatrilidelser etter min oppfatning innenfor rammene av lovens ordlyd når det iht. kompensasjonsloven ytes kompensasjon for anskaffelser til boliger med helseformål eller sosialt formål. Heller ikke lovens forarbeider gir støtte for avgiftsmyndighetenes standpunkt. Av lovforarbeidene kan det utledes at kompensasjonsordningen omfatter tilrettelagte boliger for personer med funksjonsnedsettelser. At det har vært lovgivers intensjon å begrense kompensasjonsordningen til fysiske funksjonsnedsettelser gir ikke forarbeidene holdepunkter for. Snarere tvert imot, dersom forarbeidene forstås i samsvar med alminnelig fagterminologi og regelverk for øvrig så omfatter formuleringen funksjonsnedsettelser både funksjonsnedsettelser vedrørende rus- og psykiatri så vel som fysiske lidelser.

Jeg er heller ikke enige i standpunktet om at personer med rus og psykiatrilidelser ikke har behov for en særskilt tilrettelagt bolig men like godt kunne mottatt hjelpen fra en hvilken som helst annen bolig. Boligene tildeles brukerne etter at kompetent fagpersonale i kommunens helse- og sosialetat har foretatt en behovsprøving. Min erfaring er at boligene tildeles brukere som av kommunens helse- og sosialetat er vurdert å ha såpass lav bo-evne at de ikke vil kunne fungere på det private boligmarkedet eller i en ordinær kommunal utleiebolig, men er avhengig av nærhet til heldøgnsbemannet base med helsepersonell. Det fremstår i lys av dette underlig at skatteetaten anser seg kompetent til å sette kommunens helse- og sosialfaglige vurderinger til side ved at det konkluderes med at nødvendig oppfølging likevel kan skje fra hvilken som helst bolig. Det må her også fremheves at rus- og psykiatriboliger med personalbase er meget kostbart for kommunen å bygge og drive. Kommunene ville selvfølgelig ikke ha bygget disse boligene dersom den aktuelle brukergruppen kunne fått tilfredsstillende oppfølging «i en hvilken som helst bolig».

Slik jeg ser det tilsier de beste grunner at kommuner er berettiget til kompensasjon for MVA anskaffelser til særskilt tilrettelagte boliger som etter en behovsprøving leies ut til personer med rus- og/eller psykiatrilidelser. Avgiftsmyndighetenes praksis rundt dette fremstår for streng. Problemstillingen bør bli gjenstand for nærmere avklaring, om nødvendig gjennom en domstolsprøving.

                                                        ***

Dette blogginnlegget er skrevet av Anders Mauritzen Midbøe.