Når det ser mørkt ut – del 3 Drift på kreditors regning - insolvensspøkelset nærmer seg I

I en situasjon der driftsinntektene faller og -kostnadene øker omvendt proporsjonalt, vil selskapets ledelse stå overfor en rekke vanskelige valg. Rene kostnadskutt og nedbemanninger er normalt den primære strategi, men det er ikke alltid tilstrekkelig til å snu skuta. Dersom ordrebøkene er tomme, likviditeten strupt, nedbemanning og/eller permittering er iverksatt uten tilstrekkelige resultater på bunnlinjen og ytterligere kutt uforsvarlig sett hen til den løpende drift, må styret ta grep.

I riktig gamle dager kunne redningen gjerne være en rik onkel i Amerika som ønsket sin nevø bedriftslederen alt godt og ga selskapet nevøen var leder av en større gave eller et betydelig lån – rente- og avdragsfritt selvsagt.

Det er erfaringsmessig få slike onkler igjen og det er normalt lettere å få aksjonærene på banen/få tilført frisk kapital og eller foreta en fullstendig restrukturering.

Alternativt kan aksjonærene vegre seg for å skyte inn kapital og heller ønske å "sminke brura" for å selge aksjene uten for store tap. Det vil imidlertid ofte både ansatte og bedriftsledelsen vegre seg for.

Så hvilke andre reelle alternativer finnes det? Hvor går grensen for hva styret kan foreta seg av listige grep for å styrke selskapets økonomi, gjenvinne markedsposisjon og kunderelasjoner? Hvor langt kan banken og kreditorene strekkes i påvente av forbedrede resultater?

Få oversikt over den økonomiske situasjonen.

Under ordinær drift kan og skal selskapets ledelse ivareta aksjonærinteressen(e) og selskapsinteressen. Bedriften har et samfunnsansvar - som arbeidsgiver og ved ivaretakelse av næringsinteressen.

Dersom selskapets egenkapital er eller står i fare for å bli tapt, blir imidlertid andre hensyn fremtredende. Hensynet til selskapets kreditorer må ivaretas og styrets forvaltnings- og tilsynsplikt økes. Styret får en handleplikt ved tapt egenkapital. Hensynet til kreditorene veier i en slik situasjon tyngre enn hensyn til aksjonærer og ivaretakelse av selskapsinteressen. Forsømmelse av handleplikten kan føre til økonomisk og strafferettslig ansvar for det enkelte styremedlem. Handleplikten må derfor tas på alvor.

For en forsvarlig ivaretakelse av handleplikten, må styret ha korrekt og relevant informasjon om selskapets økonomi, realistiske analyser av fremtidig ordretilgang og kort- og langsiktige forpliktelser. Første bud er derfor å få på plass en reell analyse av status og fremtidsutsikter.

Selskapets daglige leder vil være den sentrale premissleverandør for styret og dets vurderinger. Dessverre ser man ofte at dårlig kommunikasjon mellom styre og daglig ledelse i denne fasen får uheldige konsekvenser. Dels handler dette om at styret til tross for daglig leders rapportering ikke forstår situasjonens alvor. Dels kan dette skjyldes at daglig leder kamuflerer problemer og/eller er for optimistisk med hensyn til fremtiden. Som en følge av dette kan styrets arbeid bli basert på uriktige forutsetninger og ender med et slag i luften.

Mot stupet eller innaskjærs?

Insolvens foreligger når selskapets gjeld overstiger verdien av tilgjengelige aktiva og når selskapet ikke lenger er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller.

Selskapet er ikke insolvent dersom betalingsudyktigheten er forbigående. Der selskapet har en eller flere reelle fordringer som forfaller innen kort tid og hvor avtalepartene har både betalingsvilje- og betalingsevne, vil det ikke foreligge plikt til å begjære oppbud fordi om selskapet midlertidig er ute av stand til å dekke sine betalingsforpliktelser.

Men hvor lenge kan selskapet få amnesti? Hvor lenge plikter kreditorene å avvente?

Hodet over vannet - håp om redning

I en situasjon der selskapet er ute av stand til å dekke sine løpende forpliktelser, driver selskapet på kreditorenes regning. Dette er sjeldent populært og kan være både ansvarsbetingende og straffbart for styrets ledelse dersom selskapet senere blir underlagt konkursbehandling eller tvangsavvikling.
Dersom styret vurderer sannsynligheten for å få snudd skuta som større enn å gå på grunn, kan drift på kreditorenes regning forsvares. Forutsetningen for videre drift kan være restrukturering eller gjeldssanering, konjunkturendringer eller markedstilpasninger. Forhold mer eller mindre innenfor styrets kontroll.

Styret må foreta en løpende vurdering og justere kursen dersom forutsetningene endrer seg. Styret har ansvar for at selskapet har minimumsdrift og minimumsrisiko i en slik fase slik at risiko for tap for kreditorene reduseres.

I denne fasen bør styret vurdere hvorvidt det vil være riktig å gi informasjon til sine kreditorer om selskapets økonomiske situasjon. Mange kreditorer fjerner foten fra gasspedalen når de forstår at konkursfaren er reell, og dette kan gi selskapet nødvendig arbeidsro.

Kan styret inngå avtaler med nye leverandører eller samarbeidspartnere? Har styret en plikt til å informere eksisterende samarbeidspartnere før mottak av nye leveranser?

Styret må ivareta kreditorenes interesser. Dersom selskapet ved å bytte leverandør av råstoff til produksjonen eller ved å inngå en samarbeidsavtale med ny aktør, vil kunne innfri forventningen om økt omsetning og et forbedret økonomisk resultat slik at selskap blir solvent, kan selskapet forsvare å påta seg nye forpliktelser av denne art. Det samme gjelder dersom det anses formålstjenlig og fornuftig å knytte til seg nytt nøkkelpersonell – for eksempel for å styrke egen markedsposisjon. Dette kan være riktig også for de eldre usikrede, kreditorer som uten slike aksjoner ville stå i fare for å lide fullt tap.

I en slik situasjon er det imidlertid viktig å være åpen om selskapets finansielle situasjon. Det må foretas en konkret vurdering.

Avveiningen og vurderingen blir den samme i forhold til eksisterende samarbeidspartnere. Dersom selskapet skal fortsette å motta leveranser fra eksisterende samarbeidspartnere med usikrede krav, må disse kreditorene være informert om situasjonen.

Kan selskapet forsvare å la noen kreditorer få oppgjør og ikke andre? Hvem skal i så fall få dekning?

Hovedregelen er at kreditorene skal behandles likt. Helt likt.
Så er heller ikke denne hovedregel er uten unntak, og i praksis vil betjening av selskapets forpliktelser bære preg av forskjellsbehandling. Styrende for vurderingen av hva som må prioriteres vil være hvilke kreditorer som kan vente uten at produksjon og styringsfart bremses og hvilke kreditorer som nødig fremmer konkursbegjæring. Eldre leverandørgjeld bør ikke prioriteres. At de samme leverandører får betalt for sine løpende leveranser er derimot normalt uproblematisk.

Lønn til ansatte, skatt og avgift, leverandører av råstoff til produksjon, virksomhetskritiske tjenester og leveranser vil normalt bli prioritert. Det vil normalt ha lite for seg å gjennomføre en velfundert snuoperasjon dersom banken struper kreditten i en kritisk fase og selskapet mister nøkkelpersonell til konkurrenten på grunn av manglende lønnsutbetalinger. På samme måte vil det sjeldent svare seg å la skatteetaten vente - dels fordi denne kreditoren raskere og lettere vil kunne fremme begjæring om konkurs, dels fordi skatt og avgift er velsignet med fordelaktige rentesatser. Det store flertall av konkursbegjæringer fremmes av skatte- og avgiftsmyndighetene.

I tider med trang likviditet hender det at selskap velger å la være å innbetale skattetrekk en periode. Man må her være klar over at ledelsen kan bli holdt personlig ansvar for manglende trekk, og dette er ikke å anbefale.

Også i forhold til disse vurderinger vil det svare seg å spille med åpne kort overfor alle kreditorer.

Må alle kreditorer få samme informasjon om den økonomiske status?

Ja, det vil være lettere å få tid til å områ seg dersom selskapets styre gir tilstrekkelig og samtidig informasjon til alle kreditorer – også om at enkelte kreditorer vil få dekning mens andre må vente. Full åpenhet vil skape et bedre samarbeidsklima og kan gi styret økt tid til å områ seg slik at riktige beslutninger treffes til rett tid.

*****

I neste innlegg vil vi dele tanker om og gi innspill til problemstillinger som oppstår før og i den siste kritiske fasen der alle tall er røde og selskapet må likvideres eller gå til skifteretten.