<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1159208090890608&amp;ev=PageView&amp;noscript=1">

Nytt og nyttig fra entrepriseåret 2021

‹ Tilbake til artikler

I denne artikkelen oppsummerer vi Entrepriseåret 2021 med utvalgt rettspraksis fra Høyesterett og lagmannsretten, i tillegg til annet stort og smått av betydning for fagområdet.

Avgjørelser fra Høyesterett

1. HR-2021-493-A - Tårnet på Jarlsø

Den 4. mars 2021 avsa Høyesterett en dom om søksmålskompetanse i et boligsameie.

Kort om saksforholdet:
Saken gjelder mangler ved et leilighetsbygg bestående av 30 leiligheter bygget av Jarlsø Eiendom AS på Jarlsø i Tønsberg kommune. Leilighetene ble solgt i juni 2012 mens bygget var under prosjektering. Kjøperne fikk enerett til bruk av en bestemt leilighet og rett til bruk av fellesareal. Overtakelse av leilighetene fant sted i mars 2014, mens fellesarealene ble overtatt i april 2015. I desember 2016 innga 20 seksjonseiere og sameiet stevning knyttet til mangler ved både leilighetene og fellesarealene. Vestfold tingrett avsa dom 8. mars 2019. Ni av seksjonseierne valgte å anke dommen til lagmannsretten. Sameiet valgte å ikke anke. Lagmannsretten kom til at rettingskrav for mangler ved fellesarealer ikke kunne forfølges av enkelte seksjonseiere med virkning for alle i sameiet. Saken ble anket videre til Høyesterett. Spørsmålet for Høyesterett var om enkelte seksjonseiere kan kreve retting av fellesareal eller om slike krav må fremsettes av eierseksjonssameiets styre, eventuelt av samtlige seksjonseiere.

Høyesteretts uttalelser og konklusjon:
Høyesterett starter med å konstatere at enkelte seksjonseiere kan gjøre gjeldende krav på økonomisk kompensasjon (prisavslag eller erstatning) knyttet til mangler ved fellesareal, se dommens avsnitt 44-45. Høyesterett går så videre til å vurdere om seksjonseiere enkeltvis kan kreve at en utbygger retter mangler ved fellesareal. Høyesterett ser hen til ordlyden i bustadoppføringsloven og eierseksjonsloven, lovenes forarbeider, rettspraksis og reelle hensyn før det i dommens avsnitt 65 konkluderes med at en enkelt seksjonseiere ikke kan kreve retting av mangler ved fellesareal. Et slikt søksmål må fremmes av styret, eventuelt av samtlige sameiere i fellesskap. Om løsningen kan bli en annen der retting av fellesareal praktisk sett bare berører enkelte seksjonseiere, og det er disse seksjonseierne som fremmer kravet, tar Høyesterett ikke stilling til.

2. HR-2021-2201-A - Bori IV

Den 12. november 2021 avsa Høyesterett en ny dom om hva som kreves for at en entreprenørs rolle som ansvarlig etter plan- og bygningsloven kan utløse ansvar overfor tredjemenn etter alminnelig erstatningsrett. Dommen er den fjerde - og foreløpig siste - i rekken av det som gjerne kalles Bori-dommene.

Kort om de tidligere Bori-dommene:
I Rt-2015-276 (Bori) la Høyesterett til grunn at bustadoppføringsloven bare er ett av flere mulige grunnlag for at den ansvarlige etter plan- og bygningsloven skal hefte overfor boligkjøpere. Høyesterett trakk samtidig opp visse avgrensningskriterier for hvor langt supplerende ansvarsregler kan påberopes med den virkning at entreprenørens ansvar utvides. Ansvar "vil måtte bero på en bredere avveining, hvor tapssituasjonen, karakteren av pliktbruddet og de interesser som beskyttes og håndhevingssynspunkter vil inngå", se dommens avsnitt 26. Rettstilstanden som ble etablert i Rt-2015-276 ble senere fulgt opp i HR-2017-1834-A (Branncelle), og deretter i HR-2020-312-A (Solem).

Kort om saksforholdet i HR-2021-2201-A:
Kruse Smith Entreprenør AS var på begynnelsen av 2000-tallet totalentreprenør for et leilighetskompleks bestående av fem blokker (A-E) i Kristiansandsområdet. Entreprisen var basert på NS 3431 med enkelte tilpasninger. Totalentreprenøren var etter plan- og bygningsloven ansvarlig søker, og i tillegg ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende for utførelse av tømrerarbeider. Leilighetskomplekset ble ved overtakelsesforretning våren 2006 overtatt av byggherren, Nordre Hovedgårdsvei AS, og det som etter hvert ble Hovedgården Borettslag. Byggherreselskapet var et såkalt “single purpose-selskap og ble oppløst i 2011. I 2015 reklamerte borettslaget overfor Kruse Smith på vanninntrengning og råte i vindusprofiler i trapperom i fellesarealene. I 2016 ble det også reklamert på feil utførelse av pussfasader.

Høyesteretts uttalelser og konklusjon:
Høyesterett legger innledningsvis til grunn at spørsmålet om en totalentreprenør kan holdes erstatningsansvarlig hviler på to forhold: For det første, om bustadoppføringslovens ansvarsregler kan suppleres med ansvar etter alminnelig erstatningsrett, og for det andre, hva som i så fall kreves for å utløse ansvar etter alminnelig erstatningsrett.

Med henvisning til de tidligere Bori-dommene, konstaterer Høyesterett i avsnitt 58 at det ikke er tvilsomt at supplerende ansvarsregler kan påberopes ved siden av bustadoppføringslovens regler, men den virkning av entreprenørens ansvar utvides i tid. Høyesterett uttaler videre i avsnitt 72 at avgrensningskriteriene som er trukket opp i avsnitt 26 i Bori-dommen gir anvisning på en streng norm. Det skal altså mye til før ansvar etter alminnelig erstatningsrett inntrer. Både formuleringene i Bori-dommen og praksis viser at det kreves at tredjemann er blitt påført et betydelig tap og er satt i en vanskelig situasjon. Videre vil ansvar være nærliggende der pliktbruddets art er grovt. Det supplerende ansvaret vil på denne måten virke som et sikkerhetsnett.

Etter en konkret vurdering kommer Høyesterett til at totalentreprenøren ikke kan ilegges ansvar etter alminnelig kontraktsrett. Bevisføringen kunne tyde på at det hadde vært svikt i en eller flere av totalentreprenørens ansvarsroller etter plan- og bygningsloven, men svikten hadde kun påført borettslaget et beskjedent tap i den store sammenhengen. Manglene berørte heller ikke bokvaliteten til den enkelte beboeren.

3. Byggetidssaken mellom Veidekke og Statens vegvesen tatt opp til behandling av Høyesterett

Den 1. juli 2021 avsa Gulating lagmannsrett avgjørelse i tvist mellom Veidekke og Statens vegvesen knyttet til utbygging av veiprosjektet E39 Svegatjørn – Fanavegen (LG-2020-59378). Entreprisekontrakten var basert på NS 8406. Veidekke anførte at Statens vegvesen ikke hadde krav på dagmulkt for overskridelse av fire delfrister fordi Statens vegvesen ikke hadde satt av tilstrekkelig byggetid jf. Byggherreforskriften § 5 (2) bokstav c. Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten til at det ikke var satt av tilstrekkelig byggetid. Det var imidlertid Veidekke som entreprenør som hadde risikoen for å levere til de avtalte fristene, og brudd på byggherreforskriften ga ikke grunnlag for omfordeling av risikoen i entreprisekontrakten.

Den 17. desember 2021 besluttet Høyesteretts ankeutvalg at den mye omtalte byggetidssaken skal tas opp til behandling når det gjelder spørsmålet om et eventuelt brudd på kravet i byggherreforskriften § 5 (2) bokstav c skal tillegges privatrettslig virkning, og hvilken betydning entreprenørens kunnskap om kort byggetid generelt skal ha. Saksnummeret i Høyesterett er 21-152318SIV-HRET.

Avgjørelser fra lagmannsrettene

1. LB-2019-172054 - Tilsidesettelse av varslingsfrister ved konkludent atferd

Den 1. februar 2021 avsa Borgarting lagmannsrett dom om tilsidesettelse av varslingsfrister ved konkludent atferd.

Kort om saksforholdet:
Saken knytter seg til et pilotprosjekt for aluminiumsproduksjon på produksjonsanlegget til Hyrdo på Karmøy i Rogaland. Byggherren, Hydro Aluminium AS, inngikk kontrakt med en entreprenør, Siemens AS, om prosjektering, anskaffelse og konstruksjon av likerettere (rectifiers) til aluminimumsanlegget. Siemens benyttet en rekke underleverandører til deler av oppdraget, blant annet HMR Husnes AS, som skulle levere og montere strømskinner, fleksibler og sveiseplater. Kontrakten mellom Siemens og HMR var basert på Siemens sine standardvilkår, som blant annet inneholdt en preklusiv 7-dagers frist for å utstede en anmodning om endringsordre (VOR). Kontraktsarbeidet ble forsinket av forskjellige grunner, og det oppstod tvist mellom Siemens og HMR Husnes. Det ble fremmet krav om betaling for tilleggsarbeider og motkrav knyttet til mangelfull utførelse og for høyt vederlag. Et av spørsmålet for lagmannsretten var om partene hadde avtalt en fremgangsmåte som innebar at kontraktens varslingsfrist ikke skulle gjelde.

Det forelå ingen skriftlig avtale mellom partene om at varslingsfristene skulle fravikes. Spørsmålet for lagmannsretten var om partene gjennom partsutsagn og praktisering av kontrakten (konkludent atferd) hadde etablert en ordning som innebar at kontraktens varslingsfrist var fraveket.

Lagmannsrettens uttalelser og konklusjon:
Lagmannsretten kommer etter en konkret vurdering til at partene har fraveket kontraktens varslingsfrist for endringsanmodninger. Lagmannsretten legger vekt på at Siemens hadde gitt instruksjon om en alternativ fremgangsmåte for endringsanmodninger som står i kontrakts til kontraktens varslingssystem, og at den alternative fremgangsmåten i stor grad hadde blitt gjennomført i praksis.

2. LG-2020-185907 - Gjentakelse av krav i sluttoppgjør

Den 4. juli 2021 avsa Gulating lagmannsrett en dom om hva som ligger i kravet i NS 8417 punkt 39.2 om at innsigelser eller krav som er fremsatt tidligere skal “gjentas” i sluttoppgjøret mellom totalentreprenøren og totalunderentreprenøren dersom de skal opprettholdes.

Dommen følger opp Høyesteretts avgjørelse i sak HR-2020-228-A, som gjelder spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til «innsigelser» i den tilsvarende bestemmelsen i NS 8415 punkt 33.2.

Kort om saksforholdet: 
Tysnes kommune inngikk avtale med en totalentreprenør, Skanska Norge AS, for oppføring av nytt omsorgssenter. Skanska inngikk videre avtale med flere underleverandører, herunder med en totalunderentreprenør, DNF AS. Avtalen mellom Skanska og DNF var basert på NS 8417. Det oppstod tvist mellom Skanska og DNF. Skanska reklamerte på DNF sin sluttfaktura og nektet å betale den i sin helhet. Begrunnelsen var at Skanska mente å ha motkrav mot DNF i form av et dagmulktskrav som oversteg kravet i sluttfakturaen. Spørsmålet for lagmannsretten var om Skanskas eventuelle dagmulktskrav var tapt som følge av at det var fremsatt for sent.

Lagmannsrettens uttalelser og konklusjon:
I vurderingen av om Skanskas dagmulktskrav er i behold, foretar lagmannsretten en vurdering opp mot NS 8417 punkt 39.2. Det følger av bestemmelsen at dersom annet ikke er avtalt, skal innsigelser totalentreprenøren har mot sluttoppstillingen eller krav han har mot totalunderentreprenøren i forbindelse med kontrakten, fremsettes innen betalingsfristen. Innsigelser og krav som totalentreprenøren har fremsatt tidligere, skal gjentas innen fristen dersom de opprettholdes.

Det rettslig spørsmålet for lagmannsretten er hvilke krav som skal stilles til gjentakelse av tidligere fremsatte krav. Med henvisning til HR-2020-228-A, legger lagmannsretten til grunn at totalentreprenøren må gi en oversikt og spesifikasjon av kravene som opprettholdes, og dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke krav det gjelder. Det er ikke nødvendig å begrunne kravene. På samme måte som for en sluttoppstilling fra underentreprenøren, må det være tilstrekkelig med en talloppstilling fra hovedentreprenøren, med en kort tekst som identifiserer de enkelte motkrav, med tilhørende beløp.

Etter en konkret vurdering kommer lagmannsretten til at kravene i NS 8417 punkt 39.2 ikke er oppfylt i denne saken. Skanska hadde verken gjentatt, tallfestet eller på annen måte konkretisert kravene som Skanska mente å opprettholde.

3. LB-2020-24426 - Urettmessig avvisning av utbedringstilbud

Den 26. august 2021 avsa Borgarting lagmannsrett en dom om entreprenørens plikt til å tilpasse utbedringsarbeider til byggherrens behov, og grensene for byggherrens rett til å avvise tilfredsstillende utbedring.

Kort om saksforholdet:
En byggherre, Vestby Industripark AS (VIAS), inngikk i 2016 avtale med en totalentreprenør, Østfold Totalbygg AS (ØTB), for bygging av et produksjonslokale. VIAS hadde allerede signert leieavtale med Alna Margarinfabrik AS for leie av bygget før avtalen med ØTB ble inngått. Avtalen mellom VIAS og ØTB ble basert på NS 8407. Det oppstod tvist mellom partene, og VIAS krevde blant annet erstatning for mangler ved betonggulvet. Et av spørsmålene for lagmannsretten var om VIAS urettmessig hadde avvist tilfredsstillende utbedring fra ØTB, og i så fall, om konsekvensen av dette var at VIAS hadde tapt retten til å gjøre mangelsbeføyelser gjeldende.

Lagmannsrettens uttalelser og konklusjon:
Lagmannsretten viser i sin vurdering til utgangspunktet om at utbedring (retting) er den sentrale og primære mangelsbeføyelsen på entrepriserettens område, og at totalentreprenøren i henhold til NS 8407 punkt 42.3.1 har både plikt og rett til utbedring. Det er bare adgang for byggherren til å kreve erstatning når entreprenøren misligholder sin utbedringsplikt eller i nødslignende tilfeller. Lagmannsretten viser også til at utbedringsarbeid vil kunne virke forstyrrende for byggherren eller leietaker mv., og at totalentreprenøren har plikt til å tilpasse utbedringsarbeidet.

Etter en konkret vurdering konkluderer lagmannsretten med at entreprenøren hadde tilbudt en tilfredsstillende utbedring av betonggulvet og at byggherren urettmessig hadde avslått denne. Produksjonsmulighetene i bygget ville ikke være optimale mens utbedringen pågikk, men dette legger ikke lagmannsretten avgjørende vekt på. Etter lagmannsrettens syn tar utbedringsforslaget hensyn til leietakerens bruk av bygget og utbedringen kunne med rimelighet gjennomføres innenfor byggherrens og leietakerens tilpasningsplikt. Følgen av å avslå et tilfredsstillende og kontraktsmessig tilbud om utbedring, og i stedet kreve erstatning, er at VIAS taper retten til å gjøre gjeldende mangelsbeføyelser for betonggulvet.

4. LG-2021-57871 - Flypassasjeravgift

Den 17. september 2021 avsa Gulating lagmannsrett en dom om vederlagsjustering i en entreprisekontrakt etter innført flypassasjeravgift.

Kort om saksforholdet:
Statens vegvesen inngikk avtale med Veidekke for bygging av ny veistrekning for E-39 mellom Bergen og OS på strekningen Svegatjønn-Rådal. Kontrakten mellom partene var relativt omfattende, og bestod både av et overordnet avtaledokument, NS 8406 og spesielle kontraktsbestemmelser. Etter at avtalen var inngått ble det vedtatt en ny avgift - flypassasjeravgiften. Veidekke skulle i stor grad bruke spesialisert arbeidskraft med god kompetanse på tunnelarbeid på kontrakten, og de aktuelle arbeidstakerne var ikke bosatt i det området der arbeidene skulle pågå. Flypassasjeravgiften medførte økte kostnader for Veidekke i forbindelse med transport av arbeidstakerne. Spørsmålet for lagmannsretten var hvorvidt flypassasjeravgiften ga grunnlag for krav om vederlagsjustering i medhold av NS 8406 punkt 23.1 (4), som regulerer vederlagsjustering som følge av endring av offentlige gebyrer og avgifter.

Lagmannsrettens uttalelser og konklusjon:
I vurderingen av om Skanska har krav på vederlagsjustering som følge av innføring av flypassasjeravgift, foretar lagmannsretten en vurdering opp mot NS 8406 punkt 23.1 (4). Lagmannsretten kommer etter en helhetsvurdering til at NS 8406 punkt 23.1 (4) må tolkes slik at gebyrer og avgifter må ha direkte tilknytning til kontraktsarbeidet for at det skal kunne kreves vederlagsjustering. I vurderingen legger lagmannsretten blant annet vekt på bestemmelsens formål og hensynet til praktikable bestemmelser og ukompliserte sluttoppgjør. Tolkningen medfører at alminnelige avgifter som bompengesatser, veiavgifter mv. faller utenfor bestemmelsen.

Etter en konkret vurdering kommer lagmannsretten til at Veidekke ikke har krav på vederlagsjustering. Flypassasjeravgiften faller inn under begrepet offentlige gebyrer og avgifter, men har ikke en slik direkte tilknytning til kontraktsarbeidet som kreves etter NS 8406 punkt 23.1 (4).

5. LG-2021-17791 - Varslingsregler ved krav om vederlagsjustering for rigg og drift

Den 26. oktober avsa Gulating lagmannsrett en dom som gjelder sluttoppgjør i en entreprisekontrakt og vederlagsjustering for rigg og drift.

Kort om saksforholdet:
I 2011 inngikk Helse Bergen kontrakt med en entreprenør, J H Nævdal Bygg AS (Nævdal), for bygningsmessige arbeider innvendig i forbindelse med bygging av nytt senter for barn, unge og psykosomatisk medisin som en del av Haukeland Sykehus i Bergen. Kontrakten med Nævdal var en av flere entrepriser i et større prosjekt. Nævdal skulle blant annet stå for innvendige tømmer- og innredningsarbeider i tillegg til en rekke generelle rigg- og driftsytelser for alle entrepriser gjennom hele prosjektet. Den totale fremdriften i prosjektet ble forsinket allerede fra oppstart, og det oppstod en rekke etterfølgende forsinkelser som også påvirket oppstarten og fremdriften til Nævdals byggearbeid. Spørsmålet for lagmannsretten var om byggherren hadde gitt entreprenøren fristforlengelse og om entreprenøren hadde krav på vederlagsjustering for rigg og drift.

Lagmannsrettens uttalelser og konklusjon:
I vurderingen av om entreprenøren har krav på fristforlengelse og vederlagsjustering for rigg og drift, starter lagmannsretten med å fastlegge hvilke krav som stilles til entreprenørens varsling. Partene hadde signert en kontrakt hvor bestemmelsene i NS 8405 var gitt anvendelse. Både reglene om fristforlengelse i NS 8405 punkt 24, og reglene om vederlagsjustering for rigg og drift i NS 8405 punkt 25, stiller krav om at entreprenøren må varsle byggherren om sitt krav “uten ugrunnet opphold” for at kravet ikke skal falle bort. Kontrakten mellom partene oppstilte imidlertid også en særskilt rigg- og driftsbestemmelse som ikke inneholdt noe krav om varsling. Med henvisning til juridisk teori kommer lagmannsretten kommer til at den særskilte rigg- og driftbestemmelsen må forstås som en automatisk regulering av rigg- og driftskompensasjonen hvor det ikke er rimelig grunn til å operere med krav om varsling.

I den konkrete vurderingen legger lagmannsretten blant annet vekt på dialog mellom partene og passivitet hos oppdragsgiver. Helse Bergen var klar over at Nævdal leverte rigg- og driftsytelser i en byggetid som strakk seg langt ut over den opprinnelig avtalte, og det må ha vært synbart for Helse Bergen at Nævdal pådro seg utgifter til rigg og drift i den forlengede byggetiden. Lojal opptreden tilsier etter lagmannsrettens syn at Helse Bergen skulle ha gitt beskjed dersom de mente at Nævdal ikke var gitt fristforlengelse. Lagmannsretten konkluderer deretter med at vilkårene for vederlagsjustering i henhold til kontraktens særskilte rigg- og driftsbestemmelsen er oppfylt.

Forskrifts- og regelendringer mv.

1. Byggherreforskriften

Formålet med byggherreforskriften er å verne arbeidstakere mot farer på byggeplassen, og forskriften spiller en sentral rolle i det forebyggende arbeidet mot skader og ulykker i bygge- og anleggsbransjen.

Den 1. januar 2021 trådte flere endringer i byggherreforskriften i kraft. Revideringen tok særlig sikte på å tydeliggjøre pliktene til de enkelte aktørene og å klargjøre når forskriften gjelder. Målet med endringene var ifølge regjeringen å gjøre kravene til byggherren enda tydeligere gjennom presiseringer i forskriftstekstene og oppdaterte kommentarer til forskriften. Noen av endringene har også hatt praktisk betydning for byggherrens plikter og HMS-arbeid.

Senere i 2021, den 15. desember, trådte også en mindre endring i byggherreforskriften § 14 i kraft. Endringen gikk ut på at ordet “samarbeid” i bestemmelsens andre ledd ble byttet ut med ordet “samhandling”.

2. Veiledning til NS 3720 Metode for klimagassberegninger for bygninger

NS 3720 ble lansert høsten 2018. Målet med standarden er å standardisere klimagassberegninger for bygg. I starten av februar 2021 inviterte Standard Norge til frokostmøte hvor en ny veiledning til NS 3720 ble lansert. Målet med veiledningen er ifølge Standard Norge primært å få byggherrer til å bruke NS 3720 for å identifisere klimagassutslipp i byggeprosjekter, og danne beslutningsgrunnlag for tiltak som reduserer disse.

3. Klimabaserte energikrav til bygg

På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) sendte Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) forslag til endringer i kapittel 9 og 14 i byggteknisk forskrift (TEK17) og tilhørende endringer i kapittel 5, 8 og 12 i byggesaksforskriften (SAK10) på høring den 1. juli 2021. Høringsfristen var 1. oktober 2021. Forslaget er ment å bidra til å reduserte klimagassutslipp og bedre ressursutnyttelse i byggenæringen, og til at Norge kan nå nasjonale målsettinger og internasjonale forpliktelser på klima- og miljøområdet.

4. Revidering av NS 8401 og NS 8402

I 2021 besluttet Norsk Standard at det skal tas en full gjennomgang og revisjon av rådgiverstandardene NS 8401 og NS 8402 med tilhørende blanketter. Målet med revisjonen er ifølge Standard Norge å gjøre standardene mer tilpasset dagens marked og den teknologiske utviklingen. Revisjonsarbeidet hadde oppstart i slutten av oktober 2021.

5. Ny Norsk Standard for utslippsfrie bygge- og anleggsplasser på høring

En ny Norsk Standard for utslippsfrie bygge- og anleggsplasser er under utvikling. Standarden er ment å bestå av flere deler, og del 1 som omhandler termer og definisjoner ble i 2021 sendt på høring. Høringsfristen var 4. desember 2021. Formålet med del 1 er skape en ensartet forståelse av termer, systemgrenser og definisjoner, og derigjennom gjøre transformasjonen til bruk av utslippsfri teknologi på bygge- og anleggsplassen enklere.

6. Nyheter om BREEAM-NOR

BREEAM er Norges mest brukte miljøsertifisering for bygg. Gjeldende BREEAM-NOR-manual ble lansert i 2016 og har gjennomgått to mindre revisjoner. Sommeren 2021 sendte Grønn Byggallianse BREEAM-NOR 3.0 på høring. I takt med utviklingen i samfunnet, vil den nye og oppdaterte BREEAM-NOR 3.0 ivareta enda flere aspekter knyttet til ytre miljø, sosiale forhold og økonomi. Det er varslet at den nye manualen vil bli lansert 28. februar 2022.

Den 25. november 2021 lanserte Grønn Byggallianse en veileder for BREEAM-NOR i totalentreprisekontrakter. Veilederen er laget i samarbeid med advokatfirmaet Arntzen de Besche, og inneholder blant annet forslag til bestemmelser som byggherrer og entreprenører kan bruke i sine totalentreprisekontrakter.

                                                                           ***
Dette blogginnlegget er skrevet av Kamilla Krogsrud. 

Kjersti Aksnes Gjesdahl

Kjersti Aksnes Gjesdahl

Mitt navn er Kjersti Aksnes Gjesdahl og jeg er direktør for business resilience i Risk. Jeg har lang erfaring som advokat, med særlig fokus fra finansregulatoriske temaer. Videre har jeg bred erfaring med rådgivning, management for hire-oppdrag samt ledelse innen finansiell sektor. Jeg har jobbet 2 år i PwC, og deler min erfaring som forretningsadvokat, som seniorrådgiver i Finanstilsynet og operativ erfaring fra roller som konsernadvokat, compliance-ansvarlig og CEO i verdipapirvirksomhet med våre kunder. Gjennom min yrkeserfaring har jeg opparbeidet meg omfattende kjennskap til implementeringsprosjekter og virksomhetsstyring, risikostyring og compliancebehov.

Legg igjen en kommentar

Relevante artikler

Les artikkelen

Offentlige anskaffelser - hva gjør du ved kjøp av forsikring?

Ved å gjennomføre en anskaffelse av forsikringstjenester i tråd med anskaffelsesregelverket, kan det offentlige oppnå høyere kvalitet til ...

Les artikkelen
Les artikkelen

Bruk av Google Analytics er i strid med personvernforordningen

Onsdag 1. mars 2023 kunngjorde Datatilsynet varsel om vedtak i den såkalte Google Analytics-saken. Tilsynets foreløpige konklusjon er at ...

Les artikkelen
Les artikkelen

Adgangen til innleie av arbeidskraft begrenses fra 1. april

Den 1. april 2023 innføres nye regler som har stor betydning for bedrifter som leier inn ansatte. Det mest brukte rettslige grunnlaget for ...

Les artikkelen