Poseavgiften i praksis

Etter at Regjeringen og støttepartiene ble enige om statsbudsjettet for 2015 er det lite som har fått så mye oppmerksomhet i media som "poseavgiften". I påvente av nødvendige endringer i særavgiftsforskriften, har avgiften ikke trådt i kraft ennå. Forslaget til forskriftsendringer er nå sendt på høring, og vi har dermed fått de første indikasjonene på hvordan denne avgiften skal fungere i praksis.

Avgiftssubjektet

Et av de viktigste spørsmålene ved innføringen av en ny avgift er hvem som blir avgiftssubjekt. På samme måte som en rekke andre særavgifter, er det produsenter og importører som skal betale den nye avgiften til staten. I praksis betyr det at man ved import av poser får en ekstra avgift i forbindelse med fortollingen, mens virksomheter som produserer poser i Norge må registrere seg og betale avgiften månedlig til Tollvesenet.

Produsenter av avgiftspliktige poser vil altså måtte registrere seg hos tollvesenet, noe som blant annet innebærer månedlig rapportering og føring av særavgiftsregnskap. På den annen side innebærer registreringen også at man utsetter avgiftsplikten til varen tas ut av det godkjente særavgiftslageret – vanligvis i forbindelse med et salg. På denne måten unngår man en unødvendig likviditetsbelastning.

Importører har også muligheten til å nyttiggjøre seg av fordelen med utsatt avgiftsbelastning, siden importører av avgiftspliktige produkter kan søke om frivillig registrering. For importører som velger å ikke registrere seg, vil avgiften inngå i det månedlige tollkredittoppgjøret, sammen med importmerverdiavgiften, dersom man har en tollkredittkonto.

I motsetning til det mange kanskje har trodd, er det altså ikke i butikken man legger på en avgift. Når posen kommer så langt er avgiften betalt for lenge siden, men i praksis vil nok avgiften medføre dyrere plastposer for forbrukerne. På den annen side vil butikken tape 1,50 hver gang noen får en pose som ikke slås inn i kassen. Hvordan dette slår ut i praksis gjenstår å se.

Avgiftspliktens omfang

Et annet svært sentralt spørsmål er naturligvis hvilke produkter det faktisk skal betales avgift på. Som vanlig er Stortingets avgiftsvedtak relativt vidt formulert, mens Finansdepartementet får i oppgave å definere avgiftspliktens omfang nærmere. Stortingsvedtaket slår fast at det skal betales avgift med kr 1,50 per pose på:

"poser av plast og papir som skal benyttes i dagligvare- og detaljhandelen"

I utkastet til forskriftsbestemmelse er definisjonen snevret inn noe, det er nemlig lagt til et vilkår om at posen må være "ment benyttet til å frakte varer fra butikk/utsalgssted". Dette gjenspeiler nok at man først og fremst sikter til bæreposene slik vi kjenner dem fra dagligvarebutikken. Definisjonen kan imidlertid by på en del tvilstilfeller. Allerede ved importen av en pose må det for eksempel tas stilling til om den er ment til å frakte varer fra butikken, eller om den er ment til avfallshåndtering – avfallsposer på rull skal eksempelvis ikke være omfattet av avgiftsplikten.

En annen interessant presisering er at posen må ha "hank eller lignende", med unntak av papirposer – som også er avgiftspliktige uten hank. Teoretisk sett vil da plastposer uten hank falle utenfor, selv om det kanskje ikke er spesielt praktisk med en slik pose.

Det er også verdt å merke seg at det legges opp til at avgiftsplikten skal omfatte poser som helt eller delvis er fremstilt av papir- eller plastmateriale. I mine øyne er dette å strekke ordlyden i avgiftsvedtaket vel langt, siden Stortinget har vedtatt av avgiften skal gjelde poser av plast eller papir.

Noen definisjon av plast eller papir er det heller ikke lagt opp til, men høringsnotatet legger til grunn at også poser av biologisk plast vil være omfattet.

Avgiftsfritak

Som vanlig følger det også med en del avgiftsfritak når en ny avgift innføres. Utover det som faller utenfor definisjonen av avgiftspliktens omfang, er det svært praktisk at poser med et voluminnhold mindre enn fem eller mer enn 80 liter faller utenfor – noe som for eksempel kan vil gjelde fruktposer i butikken, typiske apotekposer og store søppelsekker. Et annet praktisk fritak er "bæreposer som kan likestilles med bærenett og vesker". Dette skal gjenspeile det angivelige miljøformålet, og omfatter poser av kraftig materiale som er ment til flere gangers bruk. En del tvilstilfeller kan nok dukke opp her også – hvor går egentlig grensen mellom en "vanlig" bærepose og en pose som er ment å brukes flere ganger?

Oppsummering

Det må understrekes at dette innlegget er basert på et høringsutkast. Historien viser imidlertid at det vanligvis ikke skjer store endringer i høringsrunden når særavgiftsforskriften endres. Høringsfristen er satt til 27. februar, noe som tilsier at en innføring fra 15. mars er sannsynlig – noe finanskomiteen også la opp til under sin behandling av statsbudsjettet.

Forrige gang det ble innført en helt ny særavgift (NOx-avgiften i 2007, hvis vi ser bort fra utvidelsen av CO²-avgiften i 2010) fulgte mange år med avklaringer og presiseringer, blant annet en Høyesterettsdom. Å spå i fremtiden er en vanskelig oppgave, men det er ikke utenkelig at også denne avgiften kan by på tvilstilfeller med til dels store avgiftsmessige konsekvenser.