PwCs pensjonsskole - del 4: Tjenestepensjon

Alderspensjon fra folketrygden suppleres ofte av tjenestepensjon og individuelle pensjonsavtaler. Det finnes flere typer tjenestepensjon, og et hovedskille går mellom private og offentlige tjenestepensjonsordninger. For å få maksimalt ut av din pensjon, er det sentralt å ha kunnskap om disse ordningene og hvordan de fungerer.

Privat tjenestepensjon

Lov om obligatorisk tjenestepensjon blir til

På 1990-tallet var det i hovedsak større bedrifter som sørget for pensjonssparing for sine arbeidstakere. Etter innspill fra fagforeningene kom det en lov i 2001 som ga arbeidsgivere insentiver til å ta et større ansvar for arbeidstakernes pensjoner, men loven fikk ikke ønsket effekt. Arbeidet med pensjonsreformen synliggjorde ytterligere behovet for at arbeidsgiverne bidro til arbeidstakernes pensjonssparing. I 2006 trådte derfor lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven) i kraft.

OTP-loven inneholder ikke detaljerte regler om hvordan pensjonsordningene skal utformes, sikres eller styres. Den har imidlertid regler for hvilke foretak som har plikt til å opprette en pensjonsordning for sine ansatte, hva slags ytelser ordningen skal gi medlemmene i ordningen og minstekrav til størrelsen på de innbetalingene som arbeidsgiveren årlig skal gjøre til pensjonsordningen.

Det er verdt å merke seg at OTP-loven i tillegg til å pålegge arbeidsgiveren å ha en alderspensjon i sin pensjonsordning, også krever at det tegnes en forsikring som skal sikre fortsatt innbetaling til pensjonsordningen dersom en arbeidstaker blir ufør med en uføregrad på 20 prosent eller mer.

Arbeidsgivere i privat sektor kan velge mellom tre typer tjenestepensjonsordninger

De aller fleste arbeidsgivere inngår avtale om tjenestepensjon med et pensjonsforetak. Arbeidsgiveren foretar innbetalinger til pensjonsforetaket i tråd med avtalevilkårene, og pensjonsforetaket påtar seg forpliktelsen om å utbetale tjenestepensjon til de ansatte. Arbeidsgivere kan velge mellom følgende private tjenestepensjonsordninger:

• Ytelsesbaserte pensjonsordninger, se foretakspensjonsloven
• Innskuddsbaserte pensjonsordninger, se innskuddspensjonsloven
• Hybridpensjonsordninger, se tjenestepensjonsloven

Ytelsesbaserte pensjonsordninger gir forutsigbarhet for arbeidstaker

Ytelsesbaserte pensjonsordninger kjennetegnes ved at arbeidstakeren sikres en avtalt pensjon, gjerne som en prosentandel av sluttlønnen opptil 12 G (vanligvis mellom 60 og 70 prosent). En ytelsespensjonsordning kan i henhold til foretakspensjonsloven også innrettes på andre måter, men i praksis er avtalt prosentandel av sluttlønn det vanligste. Ytelsespensjonen utgjør differansen mellom angitt prosentsats og antatt alderspensjon fra folketrygden, og utbetales ofte som en livsvarig ytelse. Som et enkelt eksempel kan man si at en arbeidstaker med en årslønn på kr 500 000, med en avtalt prosentandel på 70 prosent, vil ha rett på kr 350 000 i pensjon. Med en antatt pensjon fra folketrygden på kr 200 000, vil ytelsespensjonen derfor bli kr 150 000.

Frem til pensjonstidspunktet vil det være knyttet usikkerhet til pensjonsforetakenes endelige forpliktelser. Det skyldes blant annet at det er vanskelig å forutse arbeidstakerens forventede lønnsutvikling, levealder, og hvilken avkastning pensjonsforetaket vil klare å generere på de innbetalte sparebeløpene. Pensjonsforetakene følger derfor tett med på utviklingen i disse faktorene, og foretar løpende vurderinger av premieinnbetalingenes størrelse. Dette er årsaken til at arbeidsgivernes pensjonsutgifter kan variere fra år til år ved ytelsesbaserte pensjonsordninger.

Innskuddsbaserte pensjonsordninger gir forutsigbarhet for arbeidsgiver

Mens ytelsespensjon kjennetegnes ved at arbeidstaker sikres en forutsigbar, avtalt pensjon, kjennetegnes innskuddspensjonsordningene ved at arbeidsgiver sikres forutsigbarhet gjennom å innbetale et fastsatt innskudd til ordningen. Summen av innskudd og oppnådd avkastning utgjør medlemmenes pensjonskapital. Jo flinkere pensjonsforetaket er til å sikre avkastning på medlemmenes innskudd, desto bedre blir pensjonen. Hvert enkelt medlem kan også påvirke størrelsen på sin pensjon ved å tilpasse sin investeringsprofil. Høyere risiko medfører gjerne høyere avkastning over tid, men det er ingen garanti for denne sammenhengen, og man kan også risikere at pensjonen blir dårligere hvis markedene pensjonsforetaket investerer i utvikler seg negativt.

Fordi en innskuddsbasert ordning gir forutsigbare kostnader og er enkel å administrere, har mange arbeidsgivere valgt å gå over fra en ytelsespensjonsordning til en innskuddspensjonsordning. I hvilken grad arbeidsgivere har anledning til å foreta slike endringer vil vi komme tilbake til i en senere bloggpost.

Dersom du som arbeidstaker er omfattet av en innskuddspensjonsordning er det viktig at du har forståelse for hvordan ordningen fungerer, samt innsikt i de konkrete forhold som gjelder for deg. Det siste vil fremgå av pensjonsavtalen mellom arbeidsgiver og pensjonsforetaket. Ulike innskuddspensjonsordninger vil gi varierende utbetalinger. En vesentlig andel arbeidsgivere har i dag valgt en minimumsordning hvor det kun spares 2 prosent av arbeidstakerens lønn mellom 1 og 12 G. Innskuddssatsen som arbeidsgiver velger er avgjørende for arbeidstakers pensjon, og forskjellen på en god og mindre god ordning kan utgjøre flere titalls tusen kroner i utbetalt pensjon per år. Dersom din arbeidsgiver foretar lave innbetalinger er det ekstra viktig at du selv tar ansvar for egen pensjonssparing.

Hybridpensjonsordningen har elementer fra både innskudds- og ytelsespensjonsordningene

Hybridpensjonsordningen ble innført i 2014, og kjennetegnes ved at den har elementer både fra innskudds- og ytelsespensjonsordningen. Arbeidsgiverne innbetaler et innskudd som er fastsatt som en prosent av lønnen til den enkelte arbeidstaker, på samme måte som i innskuddsordningene. Utbetalingene er imidlertid ofte livsvarige.

For arbeidsgiverne medfører denne pensjonsordningen noe mer usikkerhet enn innskuddspensjonsordningen. Blant annet må arbeidsgiver dekke alle kostnader i hele oppsparings- og utbetalingstiden – også dersom den ansatte slutter i virksomheten før vedkommende når pensjonsalder. Og grunnet høyere forventet levealder for kvinner enn for menn, må arbeidsgiver betale et tillegg for å kompensere for dette.

Det kan avtales sluttidspunkt for private tjenestepensjonsordninger

Privat tjenestepensjon kan i utgangspunktet tas ut fra fylte 62 år. Alle de tre pensjonsordningene er lagt opp slik at ytelsene kan være livsvarige, men det er også adgang til å avtale stans fra fylte 77/80 år dersom vedkommende har fått minimum ti år med pensjonsutbetalinger. Særlig når det gjelder innskuddspensjonsordningene er det mange arbeidsgivere som har benyttet seg av adgangen til å avtale et sluttidspunkt, og virkeligheten for mange pensjonsmottakere er derfor at tjenestepensjonsutbetalingene stoppes allerede fra fylte 77 år.

Offentlig tjenestepensjon

I offentlig sektor (statlig og kommunal) er alderspensjonen i samtlige tjenestepensjonsordninger ytelsesbaserte. Til forskjell fra privat tjenestepensjon, kan offentlig tjenestepensjon først tas ut i kombinasjon med alderspensjon fra folketrygden fra fylte 67 år.

Offentlig tjenestepensjon er en bruttordning som skal sikre avtalt prosentsats

Den offentlige tjenestepensjonsordningen likner i stor grad på den private ytelsespensjonen idet den skal dekke mellomlegget mellom alderspensjonen fra folketrygden og fastsatt pensjonsnivå. En forskjell er imidlertid at mens en privat ytelsespensjonsordning tar utgangspunkt i en beregnet folketrygdutbetaling, er den offentlige tjenestepensjonen en bruttoordning. Det betyr at medlemmene har krav på den avtalte prosentandelen, uavhengig av om alderspensjonen fra folketrygden blir lavere enn forventet. Dersom det blir vedtatt endringer som bidrar til lavere utbetalinger fra folketrygden, må tjenestepensjonstilbyderen øke sine utbetalinger slik at pensjonisten blir sikret den avtalte prosentandelen.

Brutto tjenestepensjon kan likevel reduseres av levealdersjustering

At pensjonisten er sikret sin avtalte prosentandel er imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Fra 2011 har offentlig tjenestepensjon blant annet blitt levealdersjustert. Levealdersjusteringen bidrar til å redusere brutto tjenestepensjon prosentvis fra fylte 67 år på samme måte som folketrygdens alderspensjon, se PwCs pensjonsskole del 3: Ytelser fra folketrygden II. Levealdersjusteringen har bidratt til at dagens ordning ikke er like gunstig som tidligere, og en kombinasjon av flere elementer tilsier at den offentlige tjenestepensjonen bør tilpasses de endringene som de senere årene er gjort i folketrygdloven og for privat tjenestepensjon.

Regjeringen har erklært at de vil fortsette gjennomføringen av pensjonsreformen i både privat og offentlig sektor, og det ventes endringer på denne fronten i tiden som kommer. Jeg følger utviklingen med stor interesse, og følger opp med aktuelle bloggposter.

Oppsummering

Reglene for tjenestepensjon er sammensatte og til dels kompliserte. Formålet med denne bloggposten er ikke at du skal blir utlært, men snarere å gi deg en innføring slik at du er bedre rustet til å vurdere på hvilke områder du bør gå videre i dybden.

Tidligere blogginnlegg i denne serien:

PwCs pensjonsskole – del 1: Pensjonsreformen gir økt ansvar for egen pensjon

PwCs pensjonsskole – del 2: Ytelser fra folketrygden I

PwCs pensjonsskole – del 3: Ytelser fra folketrygden II

                                                                     ***
Dette blogginnlegget er skrevet av Ida Solberg Henning.