Internprising er i vinden som aldri før. Norske skattemyndigheter saumfarer ivrig transaksjoner mellom beslektede foretak, og påstår ofte at skattyter har benyttet feil internpris. Norsk skattepliktig inntekt økes tilsvarende.
Utgangspunktet er enkelt: Transaksjoner mellom beslektede foretak skal skje til «armlengdes pris» – en «markedspris». Her slutter idyllen. Det fikk et norsk selskap smertelig erfare rett før jul i fjor.
Selskapet hadde fått bistand av et beslektet foretak i UK. Personer i Storbritannia leverte konkrete tjenester fra sine kontorer der.
Skattekontoret og klagenemnda i Norge nektet fradrag for 60 til 90 prosent av honorarene det norske selskapet betalte for tjenestene. Dermed fikk selskapet kun fradrag for cirka 10 til 40 prosent av honorarene, mens det engelske foretaket måtte ta 100 prosent av de samme honorarene til inntekt i UK.
Resultatet er dobbeltbeskatning av millionbeløp.
Skatteavtalene skal bidra til å unngå dobbeltbeskatning
Skatteavtalene Norge har inngått har en mekanisme som skal bidra til å unngå dobbeltbeskatning, en «mutual agreement procedure» (MAP). Et berørt selskap i det ene landet kan anmode kompetent myndighet i sitt hjemland om å se nærmere på saken. Finner ikke myndigheten en løsning på egen hånd, skal den ta saken opp med kompetent myndighet i det andre avtalelandet.
De to myndighetene plikter så å søke en omforent løsning for å unngå dobbeltbeskatning.
Det norske selskapet henvendte seg til Finansdepartementet i Norge i 2014.
Salg av tjenester er en oversiktlig aktivitet. Det burde tilsi at skattemyndighetene i to naboland med relativt like økonomiske systemer klarer å bli enige om en «markedspris» som legges til grunn for beskatningen i begge land. Slik gikk det ikke.
Dobbeltbeskatning likevel
Etter mer enn tre år kom meldingen fra Finansdepartementet: Norske og engelske skattemyndigheter klarte ikke å bli enige om «markedspris» for de aktuelle tjenestene. Voldgift var ikke aktuelt, ettersom de aktuelle inntektsårene var før ikrafttredelsen av gjeldende skatteavtale med UK.
MAP-avgjørelser blir ikke begrunnet overfor skattyter. Et naturlig spørsmål etter denne saken er hvordan norske skattemyndigheter kan forsvare mange av sine angrep mot skattyteres internpriser når skattemyndighetenes øverste organer (og presumptivt mest fagkyndige personer) ikke engang for konkrete tjenester kan finne en «markedspris» som aksepteres av andre enn dem selv.
En «markedspris» utgjør sjelden ett bestemt beløp, men ligger innenfor et intervall. Man skulle derfor tro at norske og engelske skattemyndigheter i hvert fall kunne bli enige om en reduksjon av beløpet som ble dobbeltbeskattet.
Inntekt fra petroleumsutvinning på norsk sokkel skattlegges med 78 prosent. Når selskapet nektes fradrag for kostnadene og det beslektede foretaket i UK samtidig skattlegges for inntektene, blir samlet effektiv skattesats fort mer enn 100 prosent for deler av inntektene.
Man skulle derfor tro at de to landenes skattemyndigheter hadde et ekstra incentiv til å redusere avstanden mellom sine standpunkter.
Hva nå?
En skattyter er ikke bundet av resultatet av en MAP. Skattyter kan prøve sin skattefastsetting for domstolene, men det er en lang, kostbar og usikker vei å gå. Når selv de øverste skattemyndighetene ikke evner å oppnå enighet om «markedspris», synes det urimelig å forvente at en «allmennpraktiker» på dommerbenken skal kunne avgjøre om en internpris er riktig, uten et stort innslag av tilfeldigheter.
Hjelp fra fagkyndige meddommere vil sjelden gjøre det enklere.
Tvungen voldgift bør derfor innføres som en sikkerhetsventil i alle Norges skatteavtaler, slik at en MAP må ende med en løsning. Foreløpig finnes dette kun i skatteavtalene Norge har med henholdsvis UK og Nederland.
Som ledd i sitt skattearbeid (BEPS) har OECD etablert en samling verktøy for å endre eksisterende skatteavtaler uten å måtte inngå avtalene på nytt. Et viktig verktøy som tilbys, er nettopp tvungen voldgift i MAP-saker. Dette verktøyet ser det ut til at Finansdepartementet velger bort, selv om voldgift for lengst er vedtatt som standard innenfor EU-systemet.
Tvungen voldgift vil sikre at samme pris legges til grunn ved beskatningen i begge land, slik at man unngår dobbelt beskatning av samme inntekt og ikke risikerer samlet skatt på 100 prosent eller mer.
Dette bør stå høyt på agendaen for enhver nasjon som ønsker å fremstå som en moderne rettsstat hvor det er attraktivt å drive økonomisk virksomhet.
***
Artikkelen ble publisert i Dagens Næringsliv 31. januar 2018 av Øystein Andal (PwC) og J. Christian Grevstad (Advokatfirmaet Harboe & Co AS)
Legg igjen en kommentar