Uenighet om transaksjonskostnader og mva i Skatteklagenemnda

Fradragsrett for merverdiavgift på rådgivningstjenester som pådras i forbindelse med kjøp og salg av aksjer har de siste årene skrumpet stadig mer inn. Ved salg av aksjer skal det nå svært mye til for at avgiftsmyndighetene godtar fradrag. Ved kjøp av aksjer er bildet noe mer nyansert.

En helt fersk avgjørelse fra Skatteklagenemnda stor avdeling viser at det er uenighet i Skatteklagenemnda når det gjelder spørsmålet om fradragsrett for inngående merverdiavgift på transaksjonskostnader ved kjøp av aksjer når formålet med aksjeervervet er å styrke egen avgiftspliktig virksomhet. 

Spørsmålet i saken var om kjøp av rådgivningstjenester i forbindelse med aksjeerverv var kostnader som knyttet seg til et avgiftsunntatt formål, eller til den avgiftspliktige virksomheten. Det er bare kostnader som pådras til bruk i avgiftspliktig virksomhet som vil være fradragsberettiget.

Selskapet hadde anskaffet aksjer for å få tak i virksomhetene som “lå bak” aksjene. I den forbindelse pådro de seg inngående merverdiavgift på rådgivningskostnader. Virksomheten anførte at formålet med anskaffelsene var å få tak i kompetent personell, varer/tjenester som kunne selges, og en kundemasse å selge til. Formålet med anskaffelsene var, etter det anførte, ikke å drive unntatt aksjeeiervirksomhet hvor man i egenskap av å være aksjeeier vil motta utbytte og gevinst ved videresalg. Dette formålet ble særlig tydelig ved at de oppkjøpte selskapene umiddelbart ble innfusjonert i det kjøpende aksjeselskap.

Skatteklagenemnda i stor avdeling delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet på tre medlemmer var enig med begrunnelsen fra Skatteetaten som var at anskaffelsene knyttet seg til et unntatt aksjeerverv, og viste til Høyesterettsdommen HR-2017-1851-A “Skårer syd”. Den eneste tilknytningen til den avgiftspliktige virksomheten var av en bedriftsøkonomisk art, herunder inntekter fra utbytte og mulig gevinst ved eventuelt videresalg av aksjene. En slik tilknytning vil ikke være tilstrekkelig til å begrunne fradragsrett.

To nemndsmedlemmer mente derimot at fradragsretten var i behold - og tok altså dissens. Etter gjeldende rettspraksis kunne det ikke slås fast som en alminnelig regel at det ikke foreligger rett til fradrag for merverdiavgift på kostnader ved kjøp av mva-pliktig virksomhet, når kjøpet skjer gjennom erverv av aksjer. 

Begge de dissenterende nemndsmedlemmer viste til at det må foreligge fradragsrett for transaksjonskostnader ved aksjeerverv som foretas med tanke på å utvide og styrke egen, allerede eksisterende, avgiftspliktige virksomhet. Slike aksjeerverv vil være uten “egenverdi”, noe som tilsier at fradragsretten må være i behold, jf. Elkjøp-dommen.

De dissenterende nemndsmedlemmene mente at man ikke kunne knytte anskaffelsene til en avgiftsunntatt aksjeeiervirksomhet, men heller til den avgiftspliktige virksomheten - og dermed være fradragsberettiget. 

Forskjellen mellom de ulike begrunnelsene synes dermed å være rotfestet i ulik rettsforståelse, og ikke at det var bevisbedømmelsen som ledet til et ulikt resultat.

Etter mitt syn har de dissenterende nemndsmedlemmene rett. Aksjeervervet i denne saken synes å bare ha vært et middel til en målsetning i den avgiftspliktige virksomheten som gikk ut på å styrke den allerede eksisterende avgiftspliktige virksomheten. Dette understrekes også ved at selskapene fusjonerte etter oppkjøpet. Fusjonen viser at det ikke var noen egenverdi i å kjøpe aksjene, men heller et formål om å styrke den avgiftspliktige virksomheten. Det forelå heller ingen annen virksomhet man kunne knytte anskaffelsen til enn den avgiftspliktige. I slike tilfeller vil det riktige, etter mitt syn, være å se transaksjonsrekken i sammenheng slik Høyesterett gir anvisning på i Elkjøp-dommen.

Det er også verdt å bemerke at det aldri vil eksistere noen aksjeeiervirksomhet når denne blir eliminert ved fusjonen. Man kan da heller ikke knytte anskaffelsene til noe som ikke eksisterer. Det oppebæres følgelig ingen inntekter av rent bedriftsøkonomisk art, som utbytte eller gevinst fra eventuelt salg av aksjer, da det aldri ble mulig å hente ut slike “inntekter”. Å anføre rene bedriftsøkonomiske tilknytninger - slik flertallet gjorde - blir derfor, etter mitt syn, ikke treffende.

Ettersom anskaffelsene leder til at virksomheten genererer utgående merverdiavgift, er det et brudd på symmetriprinsippet i avgiftsretten at man nekter fradrag i slike tilfeller. Det er tross alt avgiftsplikten som begrunner fradragsretten. Selskapet ble, slik jeg forstår det, uriktig nektet fradrag.

Dissensen viser at det er faglig uenighet om slike typetilfeller også i Skatteklagenemnda. Jeg håper at denne, eller tilsvarende sak blir prøvd for retten, dersom ikke Skatteetaten endrer sin praksis.

                                                                     ***
Dette blogginnlegget er skrevet av Henrik Smeby.