Utredning om skatterådgiveres opplysningsplikt og taushetsplikt

Internasjonalt går trenden i retning av strengere krav til opplysningsplikt for skattepliktige og deres rådgivere. I OECD/G20s BEPS-prosjekt (Base Erosion and Profit Shifting), anbefales blant annet tiltak som kan gi skattemyndighetene informasjon om potensielt aggressive skattearrangement, inkludert opplysningsplikt om såkalte skatteplanleggingspakker. Den 27. juni 2019 mottok Finansdepartementet utredningen fra utvalget som utredet og vurderte skatterådgiveres opplysningsplikt og taushetsplikt i Norge.

Utvalget undersøkte og vurderte skatterådgiveres yrkesmessige opplysningsplikt og taushetsplikt overfor skattemyndighetene, og avveiningen mellom Skatteetatens behov for kontrollopplysninger og skatterådgivernes behov for klientkonfidensialitet. Skatterådgivere er definert som personer som under sin yrkesutøvelse gir råd om skattemessige forhold, herunder klargjør skattemessige konsekvenser av ulike forhold og handlinger. Skatterådgivere inkluderer advokater, revisorer, regnskapsførere, finansinstitusjoner, rettshjelpere og andre juridiske rådgivere.

Utvalget ble nedsatt av regjeringen 21. juni 2017 og ledet av professor Morten Kinander ved Handelshøyskolen BI.

Utvalget har vurdert skatteetatens informasjonsbehov, og mener til en viss grad at dette behovet er tilfredsstillende dekket gjennom eksisterende regelverk. Utvalgets flertall foreslår ikke generelle begrensninger i skatterådgiveres taushetsplikt på skatteområdet, men konkluderer med at opplysningspliktene i hovedsak bør legges på den skattepliktige selv og ikke på rådgiverne.

Utvalget anbefaler at det gjøres en omfattende vurdering av skattepliktiges rapportering av konsernforhold. Det gis allerede betydelig informasjon om eierforhold gjennom noter til regnskapet og til forskjellige etater. Skatteetaten bør vurdere om man kan bruke opplysningene som rapporteres i regnskapet. Opplysningsplikten bør koordineres slik at opplysninger om eierforhold rapporteres ett sted og deles med de som har behov for opplysningene. Selv om det er nyanser i det som rapporteres, bør det som allerede rapporteres dekke skatteetatens behov.

Utvalget anbefaler at internadvokater ikke lenger skal være beskyttet av advokaters sterke taushetsplikt. Internadvokater, for eksempel i et børsnotert selskap, har et ansettelsesforhold hos den skattepliktige og har ikke samme uavhengige stilling som andre advokater. Utvalget ser ikke sterke grunner for hvorfor internadvokater må forholde seg annerledes til taushetsplikten enn andre ansatte hos den skattepliktige. Internadvokater er ikke underlagt sterk taushetsplikt i de fleste europeiske land, inkludert Sverige, Danmark og Finland.

Utvalget foreslår å gjennomføre anbefalinger fra OECD/G20s BEPS-prosjekt tiltak 12 om opplysningsplikt for skatterådgivere og kunder om aggressiv skatteplanlegging gjennom å innføre EUs rådsdirektiv 2018/822/EU (DAC 6) med tilpasninger til norske forhold. Det foreslås å innføre opplysningsplikt om både innenlandske og grenseoverskridende skattearrangement.

Utvalget mener opplysningsplikten skal omfatte visse nærmere beskrevne situasjoner der hovedfordelen eller en av hovedfordelene ved arrangementet er å oppnå en skattefordel. Opplysninger skal gis om den opplysningspliktige (identifikasjon av seg selv og andre involverte), inkludert tilbydere og kunder. Det skal gis opplysninger om hvilke kjennetegn som gjør at arrangementet er opplysningspliktig, og en beskrivelse av arrangementet. En slik beskrivelse bør inneholde fremgangsmåten for gjennomføring av arrangementet, inkludert en oversikt over alle rettslige disposisjoner som er involvert. Hvis arrangementet omfatter grenseoverskridende transaksjoner, skal det opplyses hvilke land det gjelder og eventuelt hvilke utenlandske lovregler som er relevante. Videre anbefaler utvalget at den opplysningspliktige også skal gi en beskrivelse av skattefordelen som søkes oppnådd eller verdien av arrangementet, om mulig. Informasjon om dato for gjennomføring av arrangementet eller planlagt gjennomføring bør også gis.

Den som utvikler, tilbyr, tilrettelegger eller gjennomfører skattearrangement (tilbyderen eller rådgiveren), vil ha den primære opplysningsplikten om arrangementet. Definisjonen av tilbyderen er knyttet til «handlingen», og kan inkludere advokater, revisorer, regnskapsførere, finansinstitusjoner, rettshjelpere og andre juridiske rådgivere.

Etter utvalgets forslag vil kunden ha sekundær opplysningsplikt. Sekundær opplysningsplikt kan inntre når tilbyderen ikke er hjemmehørende i den samme jurisdiksjonen som den som benytter arrangementet. For det andre vil sekundær opplysningsplikt oppstå når det ikke er noen tilbyder, for eksempel når den som skal benytte arrangementet har utviklet det selv. Endelig vil den sekundære opplysningsplikten oppstå når tilbyderen som følge av advokaters taushetsplikt ikke kan gi opplysningen til skattemyndighetene.

Utvalget foreslår at fristen for å gi opplysninger for tilbyderen av skattearrangementet skal være 30 dager etter det som først inntreffer av (i) den dagen arrangementet ble gjort tilgjengelig for gjennomføring, (ii) den dagen arrangementet er klart for gjennomføring, eller (iii) når det første skrittet i gjennomføringen av arrangementet ble tatt.

Utvalgets flertall foreslår at brudd på opplysningsplikten bør sanksjoneres med tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Flertallet foreslår at den skattepliktige skal kunne sanksjoneres på lik linje med tilbydere og andre kunder som anses som tredjeparter etter skatteforvaltningsloven.

Ved innføring av reglene vil Norge kunne utveksle opplysninger om grenseoverskridende skattearrangement med andre land. Opplysningene kan gi skattemyndighetene et bedre analysegrunnlag, som kan gi informasjon om uønskede tilpasninger til skattereglene.

Høringsfristen var 2. desember 2019. Et lovvedtak i 2020 med virkning fra 2021 anses som sannsynlig.

Denne bloggen er skrevet i samarbeid av Aija Rusina og Hilde Thorstad.