Korrupsjonsfaren øker - Hva gjør vi nå?

Økokrims trusselvurdering 2020 peker på økt risiko for korrupsjon i Norge. Hvordan bør norske selskaper ruste seg mot dette? Er det nok å gi uttrykk for at selskapet har  nulltoleranse for korrupsjon? 

I sin trusselvurdering peker Økokrim på at korrupsjonsrisikoen i Norge generelt har økt. Dette gjelder særlig i offentlig sektor, hvor det i senere tid er blitt avslørt flere større korrupsjonssaker innenfor kommunale sektor og i forbindelse med offentlige anskaffelser. 

I PwCs rapport “Global Economic Crime and Fraud Survey 2020” ser man en økende tendens til økonomisk kriminalitet globalt, også i privat sektor. I undersøkelsen ble over 5000 foretak i 99 ulike land bedt om å rapportere på deres erfaring med ulike former for økonomisk kriminalitet. Av rapporten fremgår det at korrupsjon er den fjerde mest vanlige formen for økonomisk kriminalitet. Svindel, cyberkriminalitet og underslag ble ansett som de tre største farene.

Bildet på økt korrupsjonsfare samsvarer med statistikk vi har i Norge; I 2019 ble det etterforsket 100 lovbrudd relatert til korrupsjon og påvirkningshandel, til sammenligning var tallet 23 i 2018. Riktignok kan det argumenteres for at nordmenn flest er blitt mer bevisste på hva korrupsjon innebærer og at flere forhold vurderes som korrupsjon i dag, enn det gjorde for noen år siden. Det er for eksempel ikke lenger slik at man får fradrag på skatten for utgifter til bestikkelser, slik man kunne på 90-tallet. Nettopp av denne grunn er det viktig at norsk næringsliv henger med i utviklingen og er i stand til å avdekke korrupsjon i egen virksomhet. 

Korrupsjon; noe som skjer i utlandet? 

Oppfatningen blant folk flest i Norge er at korrupsjon er noe som skjer i utlandet, typisk i afrikanske land eller Russland. Alle er enige om at korrupsjon må bekjempes, men de færreste anser seg direkte berørt av korrupsjon. Det er en oppfatning som ikke samsvarer med realiteten. 

Globalisering trekkes frem som en sentral driver for dagens kriminalitetsbilde, også i Norge. En global økonomi har fordeler, men også utfordringer, i form av grenseoverskridende kriminalitet - herunder en økt risiko for hvitvasking og terrorfinansiering. Dette stiller økte krav til at norske foretak viser samfunnsansvar, da de mer enn noen gang er engasjert i land hvor respekten for menneskerettigheter er lav og korrupsjonen høy. 

“Store deler av norsk eksport, inkludert oljesektoren, går til land som har strukturelle korrupsjonsproblemer”,

Skriver Økokrim i sin trusselvurdering. At bestikkelser gjerne er en forutsetning i disse landene, for å i det hele tatt komme i posisjon til å bli tildelt kontrakter, gjør norske virksomheter særlig eksponert for korrupsjon. 

Å forebygge korrupsjon krever egeninnsats

Korrupsjon er komplekst og utfordrende å håndtere. For det første vil transaksjoner i forbindelse med korrupsjon ofte ikke være å finne i virksomhetens regnskaper, samtidig som transaksjonene typisk går gjennom flere ledd, virksomheter og jurisdiksjoner før den treffer mottakeren. Det gjør sporingen vanskelig og det kan derfor være krevende for det enkelte foretak å sette seg inn i hvilke tiltak som er aktuelle og mest effektive akkurat for deres virksomhet. Ingen foretak har ubegrenset med midler eller kapasitet til å iverksette tiltak mot korrupsjon. 

Det er også en betydelig usikkerhet ved hvilke tiltak som faktisk fungerer - og eventuelt hvorfor noen tiltak fungerer og andre ikke. Det finnes rett og slett ikke én universell oppskrift for alle virksomheter. 

Studier har vist at vi mennesker er gode på å rasjonalisere uetiske handlinger dersom fordelen er stor nok. Personer involvert i korrupsjon, vil ofte selv være overbevist om at de korrupte handlingene var nødvendige. For en leder av et selskap kan for eksempel korrupsjonen forsvares med at man ellers ville tapt anbudskonkurransen om man ikke hadde begått den korrupte handlingen, og at det ble gjort for å ivareta aksjonærenes interesser, unngå tapt profitt, oppsigelse av ansatte osv. For øvrige ansatte er det også rasjonalisering av korrupsjonen som er utslagsgivende for deres beslutning. Manglende opplæring i etiske verdier, kollegaers holdninger og påvirkning er også forhold som er med på å rasjonalisere forbrytelsen.

I motsetning til hva konsulenter generelt ville rådet til, er PwCs råd hva angår utvikling av effektive antikorrupsjonsprogrammer å la “veien bli til mens man går”. Å legge en plan med et mål om å bekjempe korrupsjon én gang for alle er nytteløst. Et effektivt korrupsjonsprogram blir til gjennom god forståelse for egen virksomhet, refleksjoner rundt erfaringer man gjør seg og et stadig ønske om å utvikle seg til det bedre. Dette innebærer at en må være modig nok til å tenke nytt i eget antikorrupsjonsarbeid, og ikke være redd for å gjøre tilpasninger eller endre strategi underveis. Hva med å begynne med en risikovurdering av korrupsjon i egen virksomhet, slik at tiltakene settes inn der risikoen er størst? Dette er beste praksis både internasjonalt og i Norge. 

Vi bør vel ha en nullvisjon da, eller? 

En complianceansvarlig i et stort multinasjonalt selskap fortalte en gang at de ikke hadde en uttalt nulltoleranse mot korrupsjon i sin virksomhet. Selskapet som vedkommende representerte har store deler av sin virksomhet basert i asiatiske land hvor korrupsjonsrisikoen er høy. Heller enn å sette uoppnåelige krav til sine ansatte om avdekking av korrupsjon, praktiserte de en stegvis tilnærming med rom for ulike reaksjoner. Målet var at ansatte skulle tørre å prate åpent om de korrupsjonsutfordringene de så i sin arbeidshverdag, uten at de selv skulle frykte å bli stemplet som korrupte. Med en slik stegvis tilnærming kunne virksomheten lettere styrke den interne evnen til å avdekke og hindre korrupsjon i egen virksomhet, samtidig som de bygget en sterk organisasjonskultur som bidro til å fremme de tiltakene de hadde implementert for å hindre uønskede hendelser. En nulltoleranse ville, etter complianceansvarliges oppfatning, virket mot sin hensikt. 

Det beste forsvar der virksomheters kontrollsystemer ikke strekker til, er oppmerksomme og reflekterte ansatte, fordi; en korrupsjonssak starter alltid i en virksomhet, ved at en ansatt krever eller aksepterer en bestikkelse! Derfor: Sette av tid til å gi opplæring til sine ansatte innen korrupsjonstematikken, slik at de forstår mekanismene i korrupsjon og samtidig som det skaper en kultur der det er naturlig for ansatte å ta opp og si ifra om forhold de vurderer som kritikkverdige. At de ansatte har et sted å henvende seg til - en varslingskanal - dersom det oppstår mistanke om korrupsjon eller andre misligheter, opplever PwC å være av stor betydning. 

For hvilket selskap ville du selv hatt størst tillit til; Selskapet som rapporterte om null tilfeller av korrupsjon i egen virksomhet, eller selskapet som hadde avdekket og rapportert flere slike tilfeller?