Vern om varsleren!

Pressekonferanse, California, 12. februar 2009, rett før starten på den fjerde Tour of California. Lance Armstrong har noen måneder tidligere meldt sitt comeback i sykkelsporten med mål om å ta sin åttende Tour de France-seier senere samme år. Paul Kimmage, daværende journalist i The Sunday Times, har våget å være kritisk til Armstrongs prosjekt.

Kimmage har over flere år hevdet at Armstrong har brukt doping og at Armstrong er som en kreftsvulst for sporten. Siden han gjentatte ganger har fått avslag på én-til-én-intervju med Armstrong, stiller Kimmage sine spørsmål fremfor et stort internasjonalt pressekorps. Når Armstrong skjønner hvem som spør, åpner han med et angrep på Kimmage:

«…I decided to come back for what I think is a noble reason…. I am here to fight this disease. I am here so that I don’t have to deal with it, you don’t have to deal with it, none of us have to deal with it, my children don’t have to deal with it, but yet you say that I am the cancer….. so I think it goes without saying, that – no we are not going to sit down and do an interview, and I don’t think that anyone in this room will sit down for that interview. You are not worth the chair you are sitting on….”

Armstrongs – i sykkelverdenen – velkjente angrep på Kimmage, kan være illustrerende for hva mange varslere i Armstrongs mangeårige sykkeleventyr ble utsatt for. Han var en bølle. Han hengte ut varslere i offentligheten som «alkoholiserte horer», saksøkte dem som hadde kraft nok til å mene at han jukset og truet tidligere venner og lagkamerater.

I dag vet vi at Kimmage hadde rett. Gjennom mange år la Armstrong opp til systematisk doping av seg selv og sine nærmeste lagkamerater. Renspikket organisert, økonomisk kriminalitet.

Vi vet at historien om Armstrong egentlig ikke skiller seg ut fra hva mange varslere har opplevd i andre situasjoner og i andre sammenhenger. Historiene om varsleres opplevelser er mange, rystende og tidvis tragiske. Og for meg er det åpenbart at frykten for konsekvenser er grunnen til at så mange har store kvaler med å stå fram. Frykt for ikke å bli trodd, miste jobben og ikke få en ny, miste venner, bli hengt ut i offentligheten, tvunget til å vitne i en rettssak  – det være seg av straffeprosessuell eller sivilprosessuell karakter.

Etter min mening er vern om varslere noe av det viktigste samfunnet og seriøse virksomheter gjør. En varsler kan gjennom sin kunnskap om hendelser, interne systemer, organisasjonen og involverte personer være sentral i tidlig avdekking og stansing av kriminell og annen uønsket adferd. Enhver virksomhet opptatt av god internkontroll og med ønske om å verne seg mot kriminalitet, omdømmetap og operasjonell risiko, bør tenkte grundig igjennom hvordan det står til hos seg. Vil en varsler stå fram i deres virksomhet? Hvordan vil vi i så fall håndtere et varsel og en varsler?

Etter min oppfatning handler det særlig om å bygge en virksomhetskultur for at man melder ifra om uregelmessigheter, at represalier ikke aksepteres, at det er klart kommunisert hvem man kan varsle til, internt og eventuelt eksternt, og at varslingsmottak fremstår som trenet og profesjonell. Samtidig må mottaker av et varsel være seg bevisst på den rettssikkerhetsrisiko som ligger i en uprofesjonell håndtering av informasjonen.

Den 24. september 2016 inviterte PwC Gransking Paul Kimmage til å reflektere rundt hvorfor Armstrongs og andres økonomiske kriminalitet fikk fortsette, til tross for at så mange visste. Hvordan opplevde han rollen som en av få journalister som stilte kritiske spørsmål? Hva kunne vært gjort for å gi bedre grobunn for virkningsfull varsling i tilfellet Armstrong. Mads Kaggestad, TV2s ekspertkommentator i sykkel, tidligere profesjonell syklist og en av de mest markante antidopingstemmer i Norge, vil være moderator for begivenheten.